- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
Det blir stille rundt bordet denne
formiddagen i den bråkete kafeen på Oslos østkant. De lystige,
høye stemmene i lokalet, som for bare noen minutter siden overdøvet
en samtale om livets trivialiteter, er nærmest ikke-eksisterende når
Mahmona Khan legger ut om en vanskelig tid. Den norsk-pakistanske
journalisten, forfatteren, samfunnsdebattanten og sjefredaktøren i
den flerkulturelle nettportalen X-plosiv, måtte for noen år siden
gi opp jobben i en periode for å kjempe en større, personlig
sak.
– Å høre at du kanskje måtte legge pennen på hylla
og muligens tilbringe store deler av tiden som passiv trygdemottaker
var tungt for meg å svelge. Jeg ville ikke akseptere min nye hverdag
og begynte nesten med en gang å legge planer for nye prosjekter,
sier Khan lavmælt over bordet.
Skade intet hinder
Året er 1986 og den 13-årige Mahmona Khan reiser sammen med
familien til foreldrenes landsby i Punjab-provinsen i Pakistan.
Familiens ferd var en spesiell affære for den lille jenta som aldri
før hadde bodd i foreldrenes hjemland selv om hun hadde vært på
ferie der tidligere. Men det som skulle være et gledelig opphold for
henne og familien endte i en ulykke som skulle forandre livet hennes
for alltid.
Min generasjon klager altfor mye. Vi har muligheter våre foreldre bare kunne drømme om.
Mahmona Khan blir blank i øynene idet hun forteller om
den skjebnesvangre ettermiddagen da hun ble truffet av en cricketball
i ryggen. Den steinharde ballen traff henne i ryggraden og merket
henne for livet. Da den lille Oslojenta kom tilbake til Norge, måtte
hun tilbringe mange uker på sykehus. Etter en mislykket
ryggoperasjon ble hun lam fra livet og ned. Legene levnet henne liten sjanse for å kunne gjøre det samme som andre barn
igjen.
– Jeg kan fortsatt huske hvordan legen gråt da jeg
reiste meg fra stolen og begynte å gå. Ingen kunne tro at det var
mulig å komme seg tilbake etter en slik alvorlig skade, sier
hun.
Selv om smertene fortsatt er tilstede, har de aldri
hindret henne i å leve ut drømmene sine. Hun drikker begjærlig i
seg kaffe latten og forteller om hvordan hun som 22-årig startet det
første flerkulturelle ungdomsbladet X-plosiv i 1995. Tanken
var å bli et talerør for ungdom med innvandrerbakgrunn i
offentligheten. Hun snakker videre om spenningen som bredte seg i
kroppen da hun troppet opp i Dagbladet, Norges nest
største avis, som politisk journalist tre år senere. Senere jobbet
hun som journalist i LO- Aktuelt, den faste arbeidsplassen hennes de
siste ni årene. Mahmona Khan er både høyt i lavt i
samfunnshierarkiet, og har hatt mange sideprosjekter og verv i årenes
løp. Men til slutt tålte ikke ryggen hennes mer, og
hun måtte bråbremse før det ble for sent. Men medlidenhet er ikke
noe hun ønsker seg.
– For meg er det viktig å ikke bli
sett på som et offer. Til tross for at jeg ble satt tilbake, er jeg
fortsatt den samme. Jeg jobber fremdeles hardt. Kanskje ikke i samme
tempo som før, for kroppen tåler det ikke lenger.
Arkivbilde endret livet hennes
Khan brukte tiden som hjemmeværende
til selvransakelse og til å ta hånd om familien. Det tok imidlertid ikke
lang tid før hun gjorde comeback som journalist, men nå i et
roligere tempo.
– Selve hendelsen lærte meg en lekse. Nå
jobber jeg ikke i 120 lenger og tar det mer med ro. Jeg lærte meg å
jobbe mot ett bestemt mål av gangen, forteller hun.
Den nye,
roligere hverdagen ga henne mer tid til ettertanke og til å dyrke
kreativiteten i større grad. Og det var i løpet av denne tiden, da
hun jobbet med en større reportasje i LO-Aktuellt, at Khan fant et
bilde av noen feltsenger. Sett utenfra viser ikke bildet noe mer enn
noen vanlige sammenleggbare senger på en skole på Oslos vestkant.
Men dette bildet i svarthvitt, tatt for nesten 40-år siden, hadde en
større mening enn det kunne se ut som ved første øyekast.
Fotografiet som dukket opp i Arbeiderbevegelsens arkiver, beskriver
hun som om «hun hadde truffet tråden fra et flokete garnrøste som
ventet på å bli løst». Historien om hennes far og hans generasjon
måtte dokumenteres.
– Jeg ble nysgjerrig, ikke bare på
min fars historie, men også på min egen identitet og mine barns
identitet. Det skrives så mye negativt om oss i mediene, men å
jobbe med denne boken ga meg et nytt perspektiv på hvordan det er å
være norsk-pakistaner. Mine foreldre var med på å bygge opp dette
landet, sier hun.
Lærer av foreldrene
Oppdagelsen av bildet førte med seg
mange sene og inspirerende kvelder for den unge tobarnsmoren. De fem
skjebnene som blir beskrevet i boken, ga henne et innblikk i hvordan
den forrige generasjonen hadde det i det fremmede, forgjettede landet
Norge, hvor mesteparten av pengene de tjente ble sendt til familien,
hvor en arbeidsdag bestod av 13-14 timer i yrker majoriteten ikke
ville ha. Hennes foreldres generasjon jobbet med en stolthet og
glede som ifølge henne ikke er tilstede hos hennes generasjon.
–
Våre foreldre jobbet målrettet og fikk det til. De skapte en bedre
fremtid for sine nærmeste basert på hardt arbeid. Jeg synes min
generasjon klager altfor mye over ting vi absolutt kan gjøre noe
med. Vi har muligheter de bare kunne drømme om, så vi har mye å
lære av dem, sier hun.
Inspirasjon viktigst
Samtalen som først var preget av alvor, har blitt
mer løssluppen og levende nå når 36-åringen forteller om
innvandrernes utfordringer i Norge. Ifølge Khan er vi i Vesten
altfor opptatt av materielle goder og verdsetter hardt arbeid
altfor lite. Den ferske forfatteren varmer hendene sine over
stearinlyset som pryder bordet vårt, mens hun forteller om
bekymringen det gir henne å se de norsk-pakistanske guttene henge
mer og mer etter i utdanningsystemet. Kaffen har hun drukket opp for
lengst, og smilet hun møtte oss med da vi ble presentert for
hverandre tidligere den formiddagen, er tilbake. Skrivingen av boken
har for lengst gitt henne mersmak. Khan vil gjerne gi ut flere bøker
i fremtiden og ser betydningen av å få tanker ned på papiret.
– Jeg er altfor intens når jeg jobber med et prosjekt og kan fort
glemme både tid og sted. Selv om boken har vært nesten
altoppslukende før den kom ut, har jeg i ettertid innsett hvor mye
den betyr for de unge norsk-pakistanerne som har lest den. De pengene
jeg eventuelt vil tjene på denne boken, betyr lite for meg. Den
største belønningen er at den betyr noe for noen der ute, avslutter
hun.
Navn: Mahmona Khan
Født:
16.10.1973
Akuell med: Boken Tilbakeblikk, da pakistanerne kom
til Norge.
Gode sider: Viljesterk, nyansert og
diplomatisk.
Dårlige sider: For mye empati, blir fort
distrahert.
Favorittmat: Tandoori Nan.
Tre jeg ville
invitert på middag, levende eller døde: Mohammed Ali Jinnah som er
Pakistans grunnlegger, Barack Obama og Nobel-fredsprisvinneren i 2003
Shirin Ebadi.
