Foto: Flickr
- Mer samarbeid – både med EU og verden - 22.05.2020
- Asylpolitikken lider av mangel på EU-samarbeid - 07.08.2019
- EU er vår beste mulighet til å løse flyktningkrisa - 02.07.2019
Les også:
EU holder sårbare flyktninger tilbake i fattige og nådeløse områder
EU er vår beste mulighet til å løse flyktningkrisa
EUs innblanding i flyktningpolitikken forverrer forholdene for asylsøkere
For noen uker siden skrev Reidun Berntsen Heggen og Frankie Rød, henholdsvis leder og sentralstyremedlem i Ungdom mot EU, et innlegg i Utrop om at «EUs innblanding i asylpolitikken forverrer forholdene for asylsøkere». Når nei-siden påstår at alt ville vært bedre (eller ‘mindre ille’) dersom ikke EU fantes, er det nødvendig å ta til motmæle.
La meg først understreke viktigheten av bruke tid på å debattere og kritisere den politikken Europa fører. Ungdom mot EU skal ha honnør for å løfte debatten om Middelhavskrisen, som i liten grad dekkes av norske medier. Samtidig er jeg skuffet, men ikke overrasket, over nei-sidens konklusjon om at EU er roten til alt vondt, og at verden ville klart seg bedre uten.
La oss diskutere hvordan EU blir bedre
Nei-sidens svartmaling er et merkelig utgangspunkt for debatt. I stedet for å komme med konkrete forslag om hvordan Europa kan føre en mer human asylpolitikk, bruker Heggen og Rød heller innlegget på å argumentere for at løsningen i hvert fall ikke ligger i EU-samarbeidet. Men hvis ikke EU skal løse krisa – hvem skal da gjøre det? Og hvorfor har ikke dette skjedd allerede?
Det er på høy tid at EU reformerer asyl- og migrasjonspolitikken sin. I mitt forrige innlegg etterlyste jeg felleseuropeiske løsninger. Kontinentale løsninger må trumfe nasjonale interesser. Dublin-regelverket må reformeres og Frontex styrkes. Det må være mulig for flyktninger å søke asyl i Europa på en trygg og lovlig måte. Skal vi lykkes trenger vi et godt samspill mellom lokale, regionale, nasjonale og europeiske myndigheter.
Debatten pågår allerede for fullt i EU. Europaparlamentets nye folkevalgte ønsker et mer humant og solidarisk Europa. Britisk-somaliske Magid Magid ble nylig valgt inn for de grønne. Han bemerket seg stort da han gikk til angrep på Italias visestatsminister Matteo Salvini som han kaller «en feiging» som «snur ryggen til barn som drukner i Middelhavet».
Det er et stort problem at asyl- og migrasjonspolitikken som føres i Europa er på nasjonalstatenes premisser. Dette er suverenitet i praksis – hvert land handler ut fra sin egeninteresse, uten å tenke på alles felles beste. Derfor vil jeg gjerne utfordre Ungdom mot EU, som vanligvis verdsetter nasjonal suverenitet høyt: Ville det ikke vært bedre om de europeiske landene la fra seg vetoretten i rådsmøtene, og heller førte en felles asyl- og migrasjonspolitikk?
Europas menneskelige perspektiv
Ursula von der Leyen er EUs nye kommisjonspresident. EUs tiltredende toppsjef har de siste årene vært forsvarsminister i Tyskland, landet som har tatt imot størst andel flyktninger i Europa. På den personlige fronten har familien hennes ønsket velkommen en ung, syrisk flyktning.
Von der Leyen har tatt til orde for å reforhandle Dublin-avtalen, lage humanitære korridorer inn i Europa, styrke grensevakten, samarbeide tettere med FN og fornye EUs asylsystem. Dette er gode og nødvendige tiltak som jeg håper selv nei-siden kan si seg enige i.
Europas historie er preget av krig, blodbad og mennesker på flukt. EU er tuftet på idéene om fred, frihet og samhold på kontinentet. Selv om Ungdom mot EU prøver å framstille det annerledes, er det ikke tvil om at Europa bærer med seg det menneskelige perspektivet mer enn noen andre. Derfor har EU-landene også tatt imot desidert flest flyktninger, sett bort ifra noen av landene som ligger i nærområdene.
Hva med vår stemme?
Et norsk medlemskap i EU kommer ikke til å fikse EUs flyktningpolitikk over natten. Allikevel mener jeg vi må melde oss inn, slik at vår stemme teller på lik linje med svenskene og danskene. I dag sitter vi alene på gangen. Dersom vi skal kritisere EUs politikk er det bedre at vi er på innsiden, ikke utsiden.
Ville stemmen vår blitt brukt til noe positivt? Jeg håper det, men det avhenger av den norske regjeringens prioriteringer. Dagens regjering har gjort det vanskeligere for mennesker på flukt å komme til Norge. Nå tar vi årlig imot færre flyktninger enn det kan ankomme Italia på én dag.
Ettersom Norge er en del av Schengen er Norges yttergrense mot Russland også EUs felles yttergrense. Der har vi bygget grensegjerde. I tillegg har vi i 2019 sagt nei til EU to ganger da vi ble spurt om å relokalisere migranter plukket opp i Middelhavet. Nei-siden peker på EU som den store stygge ulven, men i realiteten er det ingen som fører en mykere linje.
Dersom vi skal kritisere EUs politikk er det bedre at vi er på innsiden, ikke utsiden.
Det er nå vi må stå sammen
Norge har, i likhet med de andre vestlige landene, strammet inn asyl- og migrasjonspolitikken de siste årene. Slike tragiske kappløp mot bunnen får vi når hvert land står for seg selv.
Sverige og Tyskland gikk i utgangspunktet motsatt vei og åpnet grensene sine for flyktninger og migranter. Likevel tok det ikke langt tid før situasjonen ble uholdbar, og også de måtte stramme inn. De to landene klarte ikke alene bære byrden som fulgte med ansvaret de tok. Ville det samme skjedd om ansvaret ble fordelt jevnt mellom alle de europeiske landene?
Det er åpenbart at asylpolitikken lider av mangel på EU-samarbeid. Folk på flukt får det ikke bedre av at vi sier ‘Nei til EU’. Tvert imot – skal vi få en mer human asyl- og migrasjonspolitikk må europeiske land stå sammen og være solidariske. Vi trenger rett og slett mer europeisk samarbeid, ikke mindre!
