Foto: Illustrasjonsfoto: Scanstockphoto
- Lag marokkansk tagine - 05.08.2016
- Lag Caldo Verde - 05.07.2016
- Hils og si: – Hei Maroc! - 12.08.2014
Mange innvandrergrupper får gjennomsnittlig flere barn enn det norske gjennomsnittet på 1,9. Men dette bidraget til befolkningsveksten blir enten usynliggjort eller beskrevet som et problem.
– Det jeg fant gjennom mine undersøkelser var at det er systematiske forskjeller i hvordan reproduksjonsmønstre blir omtalt avhengig av om det er snakk om den etnisk norske majoriteten sine fødsler og barn eller etniske minoriteters fødsler og barn, forteller Kristensen.
I sin rapport “Tobarnskull eller stua full? Om fruktbarhetstall i dagens flerkulturelle Norge”, forklarer Kristensen at hun har studert både forskningstekster, aviser, ukeblader og innvandringsskeptiske nettsteder.
Kanskje er det en frykt for at høye barnetall vil redusere kvinnenes muligheter til å delta i arbeidslivet.
– Etnisk norske kvinners fødselstall ble feiret og hyllet fordi de i europeisk sammenheng er relativt høye, som for eksempel i overskrifter som “Hurra vi føder mange barn”, “Trendy med 3” og “rekordmange barnefødsler”.
Forskeren forteller at hun fant også oppslag og fortellinger som bekymret seg for at “de norske” fødselstallene ikke var høye nok, og oppfordret norske folk om å føde flere barn.
– Når det gjelder etniske minoriteters fødselstall, så jeg at det verken var feiringen over høye tall eller frykt for for lave tall som preget den offentlige diskurs. Men tvert i mot en bekymring for at tallene var for høye, og en lettelse over tegn til at de ser ut til å gå ned.
Bekymring for undertrykking
Under forskningen har Kristensen kommet frem til flere mulige årsaker til «bekymringen» samfunnet har for innvandrerfamilier. Blant årsakene til bekymringen kan være at innvandrere ikke har like gode muligheter til å ta hånd om mange barn gjennom økonomiske forhold og minoritetsposisjon i samfunnet.
– Kanskje er det uttrykk for en frykt for at høye barnetall vil redusere særlig kvinnenes muligheter til å delta i arbeidslivet, hvilket ofte trekkes frem som en viktig arena for integrasjon og deltagelse, sier hun.
Et samfunn som ser på innvandreres «høye» barnetall som resultat av tradisjon, religion, mangel på kunnskap om familieplanlegging og kvinnenes muligheter til å bestemme over seg selv, er andre mulige grunner, forklarer Kristensen.
– Høye barnetall blant etnisk norske kvinner derimot, forstås som uttrykk for et godt samfunn med utbygde likestillingsvennlige velferdssystemer. Innvandreres barnetall tolkes blant annet som uttrykk for tradisjonelle kjønnsroller, kvinneundertrykking eller patriarkalske verdier og mangel på kjønnslikestilling.
Forstår frustrasjonen
Stortingskandidaten fra Miljøpartiet De Grønne, Hakima Dgadeg, mener derimot at etniske norske kvinner oppfordres til å føde flere barn av andre årsaker.
– Vekst blant minoritetsbarn kan skremme mange etniske nordmenn fordi de er redde for forandringer de ikke kjenner til, sier hun.
Dgadeg mener at islamisme er en av grunnene til bekymringen samfunnet har for innvandrerfamilier med flere barn.
– Samfunnet klarer ikke skille mellom islamisme og islam. De ekstreme islamistene som feiltolker islam er ikke en trussel bare mot etniske nordmenn, men også mot innvandrere, sier hun.
Stortingskandidaten tror at hun heller ikke hadde likt høye barnetall blant innvandrere i sitt eget hjemland – innvandrere som kanskje ikke kjenner til landets kultur og religion eller har verdier som kan kollidere med verdiene i hjemlandet.
Palestinske Nour Al-Mele (25), som kommer fra en stor familie i Grønland, tviler derimot på at det kommer til å tas i bruk forebyggende ressurser mot innvandrerfamilier i å få flere barn.
– Det eneste de kommer til å gjøre, er å slippe inn færre innvandrere. Innvandrere som allerede har norsk oppholdstillatelse, vil jo fortsatt være her.
Endre mediafokuset
Kristensen synes at mediene og samfunnet bør endre sitt ensidige syn på etniske nordmenn og innvandrere.
– Jeg vil understreke at i studien fant jeg mange beskrivelser og omtaler som var gode til å peke på variasjon og forskjeller både i majoritetsbefolkningen og blant etniske minoriteter, sier hun.
Samtidig mener Kristensen at hennes studie viser at det er all grunn til å reflektere mer over hvordan mediene skriver og snakker.
– Det påvirker både hvordan folk tenker om hverandre og hvordan man tenker om seg selv, sin identitet og tilhørighet, sier Kristensen.
