Foto: Wikimedia Commons
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
17. februar 2008 var en merkedag. Provinsen Kosovo gikk, ifølge seg selv, fra å være en landsdel i Serbia til å bli en uavhengig og suveren stat. Reaksjonene var, og er den dag i dag, svært delte. Albanerne gikk mann av huse for å feire at lang tids blodig kamp for et eget land var kronet med seier, mens serberne sørget over tapet av de kaller “sitt åndelige hjem” ved å sette fyr på ambassadene til USA og andre vestlige land som offisielt støttet løsrivelsesprosessen.
For akkurat to år siden skrev jeg en lignende kommentar her i Utrop om Kosovo. Blant hovedpoengene mine var behovet for å ha en flerkulturell politikk som tok vare på den serbiske minoriteten, samt behovet for gjennomsiktighet i statlig og økonomisk styring. I løpet av de to årene den nye staten har eksistert, har man feilet grovt på begge områder. Flertallet av albanerne ser ennå ikke mye til investeringene fra USA, EU og andre givere. Euromilliardene har istedet falt i hendene på en stadig mer korrupt politisk elite, mens arbeidsledigheten holder seg stabilt på over 30 prosent, ifølge offisielle anslag. Folk som vender tilbake etter å ha vært flyktninger, uansett etnisitet, blir nærmest nødt til å leve av internasjonal sosialhjelp.
Skjør selvstendighet
Noe annet jeg ser på som mer bekymringsverdig, er sikkerhetssituasjonen. Kosovo er anerkjent av Norge, USA, de fleste EU-landene og store deler av den islamske verden. Tilsammen er det nesten 60 land som offisielt har anerkjent eks-provinsen. Når store og viktige internasjonale aktører som Russland, Kina, Spania og India nekter å komme med en anerkjennelse, vitner det om at grunnlaget for selvstendighet er svært skjørt.
I 1999 ble Kosovo satt under FN-administrasjon, etter at NATO bombet Serbia for å drive ut serbiske styrker anklaget for overgrep mot provinsens albanske befolkning i perioden. Statusen som FN-administrert ble beholdt frem til 2008 da provinsen erklærte seg selvstendig. Nå skal stabiliteten opprettholdes av FN, en kontingent på 15 000 NATO-soldater, samt EUs freds- og rettferdighetsoperasjon. En svært vanskelig oppgave, mener jeg.
Folk har sett seg nødt til å isolere seg i etnisk “rene” enklaver for sin egen sikkerhet.
For hatet mellom de etniske gruppene er fortsatt gjeldende. Folk har sett seg nødt til å isolere seg i etnisk “rene” enklaver for sin egen sikkerhet. Særlig i byen Mitrovica, nord i Kosovo, har det gått virkelig ille for seg. Her har man hatt de verste voldshandlingene og sammenstøtene siden selvstendighetserklæringen.
Urokkelighet
For serberne er og blir Kosovo en del av Serbia. Hverken regjeringen i Beograd eller serberne som bor i den selverklærte staten kommer til å anerkjenne noe annet enn serbisk overhøyhet og suverenitet i et område de ser på som et åndelig og kulturelt fødested for den moderne serbiske nasjonen. Kosovos nasjonalsang, flagg og politistyrke vil alltid bli sett på fullstendig verdiløse og falske.
Historie og kultur er vesentlige momenter som rike vestlige regjeringer og investorer, samt militære, burde tatt i betraktning før man i det hele tatt gikk inn i en såpass urolig del av Balkan. Og igjen, som så mange andre steder i verden, ser vi at et slik inngripen har konsekvenser for de som bor i området. Vesten, særlig USA, har lenge trengt en økonomisk og militær inngangsport til Sørøst-Europa. Nå har de fått det.
Heller ikke Kosovo-myndighetenes kritiske dialoglinje overfor “naboen i nord” ser jeg på som særlig konstruktiv. Statsministers Hashim Thacis invitasjon til Beograd om felles anerkjennelse foran toårsjubileet for erklæringen vil bli sett på som lite annet enn en dårlig spøk.
I det hele tatt er og blir Kosovo en blindgate. En blindgate som hverken den albanske majoriteten eller den serbisk minoriteten finner veien ut av. Og verst av alt, en blindgate et internasjonalt samfunn ser ut til profittere på i lengden.
