Reddet rundt tusen flyktninger fra å drukne

Det har vært ganske stille rundt redninger og drukninger i Middelhavet de siste par årene.

Treåringen Alan Kurdi som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia er kun et vagt minne. Andre bilder og vitnebeskrivelser går ikke like mye inn på oss. Helt til «Budbringeren fra Helvete» skrev et innlegg til justisminister Jøran Kallmyr på Facebook. Det ble delt såpass mange ganger i sosiale medier at budbringeren, Kristina Quintano, ble intervjuet av blant annet TV2. Hun skrev om hvordan døde barn lukter, hvor lite de veier i forhold til voksne døde, hvordan de ser ut etter en stund i vannet. Innlegget var svært grafisk – det måtte kanskje til for å vekke folks oppmerksomhet.

Operasjon Poseidon

I juni 2015 kunngjorde statsminister Erna Solberg at Redningsselskapet skulle sende redningsskøyta «Peter Henry von Koss» til Middelhavet.

Redningsskøyta deltok i EU-operasjon Poseidon, og skulle utføre både grensekontroll, søk og redning i greske farvann. Torjus Sundsdal (42) fra Sundsdal i Tvedestrand var på den tiden stasjonert i Bergen, og relativt ny i Redningsselskapet (RS). Siden han ikke hadde så lang fartstid i RS, så han ingen poeng i å søke seg til oppdraget i Middelhavet. Redningsselskapet ba ham imidlertid om å bli med.

– Jeg hadde veldig lyst, og gikk noen runder med meg selv og mine nærmeste først, men jeg var klar på at jeg ville dra, sier Sundsdal, som for halvannet år siden ble omstasjonert til redningsskøyta «Inge Steensland», som skipsfører.

– Alle har litt rett

Fra 2016 til 2017 gikk han i turnus på «Peter Henry von Koss» i Middelhavet, ofte i nærheten av Lesvos.

– Jeg føler det var bra for meg, jeg fikk litt perspektiv på en del ting. Redningsaksjoner i Middelhavet er en situasjon det er veldig mange meninger om. Alle har lite grann rett, men å faktisk se det fra midt oppi gir et helt annet perspektiv. Det er ikke sort/hvitt, ja eller nei, bra eller dårlig, påpeker redningsmannen.

Selv om han ble spurt om å bli med, måtte han som de andre vurderes skikket av en psykolog spesialisert på operative mannskaper i stridsområder. I prosessen ble han forberedt på noe av det som kom til å møte ham.

En viktig egenskap for å delta i slike operasjoner, er evnen til å prosessere inntrykkene riktig. Det har Torjus Sundsdal klart. Det er likevel noen episoder som har gjort mer inntrykk enn andre.

Den ene var blant de første redningene etter han ankom.

To uker gammel baby

Det er midt på natta. Sundsdal og resten av besetningen er ute på redning. Han henger utenfor skutesiden på egen skøyte og får nærmest kastet en 2–3 uker gammel baby i armene.

– Det er midt på natta, ute i sjøen, en liten gummibåt i dårlig stand og en desperat mor som nesten slenger babyen til oss og håper vi får tak i den. Jeg tar babyen i armene og får den opp der de skal være trygge før jeg fortsetter redningen. Da er det bare jobb, jeg er i fullstendig operasjonsmodus. Etter operasjonen, etter vi har fått dem til land og overlevert dem til ambulanse, klargjør vi båten for å gå ut på nytt. Fortsatt er jeg i operasjonsmodus. Når neste redningsaksjon er over får vi tid til litt mat og drikke. Nå kommer tankene. Hva var det jeg nettopp var med på? Den absurde situasjonen, midt ute i mørke sjøen får vi slengt over en to uker gammel baby. Merker at jeg står der med ei vannflaske og en energibar og kjenner jeg begynner å bli litt fuktig i øynene, og får en klump i halsen. Ikke på en vond måte, men det gikk opp for meg hva pokker det var jeg var med på. Det var veldig spesielt. En god opplevelse, men jeg fikk samtidig et annet perspektiv – dette var ekte, ikke bare noen bilder vi har sett tusen ganger før, forteller Sundsdal.

Barn ville hoppe

Den staute, rolige bergingsmannen kremter og svelger litt, før han fortsetter på neste sterke historie.

– Vi hadde berget en båt. Om bord var det en gutt på 4–5 år som hadde tråkket på ei mine og fått ødelagt det ene beinet sitt. Han sitter med sin mor, tydelig traumatisert og veldig urolig. De plasseres et sted med litt mindre kaos. Vi kjører inn mot land. Guttungen prøver å rive seg løs og komme seg på sjøen. Han må fysisk holdes fast, fordi han hele tiden prøver å stikke av og hoppe på sjøen, med et ødelagt bein. Han har vært gjennom mye jævlig, rett og slett, og er antakelig så traumatisert at selv om han er berget fra sjøen og har folk som vil ta vare på ham, prøver han likevel å komme seg bort, hoppe på sjøen, forsvinne. Dette fortsetter han med på turen til land. Når vi kommer til land tar ambulansepersonell over. Men han river seg løs og løper mot sjøen. Det virker så håpløst. Hvordan skal man snakke fornuft med ham, fortelle at dette går bra, når gutten har fullstendig skylapper? Jeg vet ikke hva han løper fra, men det er ett eller annet som plager ham så fryktelig at han ikke ser noen hjelp noen vei, ikke engang fra moren som sitter der. Det er sånne ting jeg har tenkt på en del ganger etterpå, særlig når jeg ser netthets og kommentarer om at det er bortkastede penger, vi har ikke noe der å gjøre. Mange er i en så ekstrem situasjon at de må ha hjelp. Om de skal få hjelpen der de kommer fra eller en plass de havner, vet jeg ikke, men min jobb var å se til at de ikke druknet på veien, at de kom seg trygt i havn, sier tvedestrandsmannen.

Drukner fortsatt

Han synes det er vanskelig å se poengene til dem som mente at redningsskøyta ikke skulle ha vært i Middelhavet.

– Jeg hadde absolutt følelsen av at det var behov for oss der nede. Vi trengte enda flere.

– Burde dere være der nå?

– Det kommer fortsatt folk over, om ikke like mange. Og fortsatt drukner folk, så det bør være en tilstedeværelse.

Frivillige redningsskip, såkalte NGOs (ikke-statlige organisasjoner), har i sommer vært ut og inn av arrest. Flere kapteiner står i fare for å bli tiltalt for samarbeid med menneskesmuglere og medvirkning til illegal innvandring. De konkrete sakene tar ikke Sundsdal stilling til, men er opptatt av profesjonalitet.

Store ulikheter

– Det er absolutt behov for frivillige. Noen er veldig profesjonelle, noen har mye vilje, men ikke så mye evner og noen er der for å ta selfien sin med en migrantbaby.

– Hæ?

– Ja, jeg har sett det. De står på strendene og venter. Det kan være fint vær, det går greit med båten. Så kommer frivillige løpende til før båten er på trygg grunn, og nærmest river barn ut av båtene og tar en selfie for å vise at de har vært der og jobbet for en god sak. Det har skapt farlige situasjoner.

På samme måte som det er forskjell på de frivillige, er det også forskjell på migrantene.

– Noen er legitime flyktninger som har flyktet fra krigsområder eller fattigdom, andre er såkalte økonomiske migranter, folk som bare vil ha bedre jobb og mer penger. Der er det tydelige forskjeller, som gir motstridende følelser. Man kan ikke se på dem som én gruppe.

Uvisshet og prioriteringer

En junidag i år kom Bergensavisen med et spesielt vedlegg. En liste av 36.570 dokumenterte tilfeller der flyktninger og migranter har dødd, enten på vei til Europa eller i internering og asyl i vår verdensdel. Det gjorde nok inntrykk på mange. En stund.

Sundsdal forteller at godt over tusen mennesker ble reddet om bord på redningsskøyta «Peter Henry von Koss» mens han var der.

– Det var alle vi tok om bord, alt fra dem som definitivt hadde druknet hvis vi ikke hadde reddet dem, til dem vi tok en vurdering på å ta med oss for å være sikre på at de kom trygt i land og ikke havnet i steinene.

– Var det mange dere ikke rakk å redde?

– Ja, du ligger der på natta, noen har spottet båter og vi skal prøve å komme til posisjonen og få berget dem. Kanskje du ikke finner noen i det hele tatt, kanskje du finner flytegods som en vest, plastflasker og den slags. Den uvissheten, har det nettopp gått ned en båt her? En del av tiden der gikk med på å lete etter disse tingene som ble observert. Vi var den nærmeste og beste ressursen for å prøve finne og berge. Men vi hadde den uvissheten – har vi mistet dem eller har vi ikke? Selvfølgelig i tillegg til dem som ligger i vannet som helt klart er døde. Det er veldig lite du kan gjøre med det. Når du har 50 eller 70 andre personer som du må få om bord i båten, og med et begrenset mannskap, må du prioritere de du kan få kontroll på i stedet for å begynne å lete etter den ene som kan ha forsvunnet. Det er en avveining på hvor mye kan du ofre på kanskje å berge én. Når du ligger der og det er mørkt og du har 50 hysteriske personer foran deg, må du bare begynne å redde de du kan.

– De vi redder er bonus

Etter hvert oppdrag hadde mannskapet en intern debrif, og etter hver tur var det profesjonell debrifing ved hjemreise.

Det var noen tøffe inntrykk underveis, men ifølge Kripos viser evalueringene generelt at mannskapet som var med på Operasjon Poseidon har klart seg godt etter oppdragene.

– Personlig tror jeg det ligger i hvert enkelt individ hvordan man tar slike ting. Noe kan nok læres, men den grunnleggende følelsen du sitter på tror jeg er vanskelig å gjøre noe med, sier skipsføreren og redningsmannen.

Hans måte å håndtere det på, er å tenke at dersom de ikke hadde vært der, så hadde det gått mye verre.

– De vi klarer å redde, det vi klarer å ordne opp i, er bonus. En ganske kald tilnærming, kanskje, men jeg kan ikke henge meg opp i det vi ikke klarer å fikse, det hadde gått til helvete, uansett. Det vi klarer å fikse er en bra ting. Det er en holdning som jeg klarer meg bra med. Jeg har ikke noen negative følelser knyttet til tiden der i det hele tatt. Kan vel bli litt emosjonell når jeg prater om situasjonene, men ikke på en negativ måte. For meg er det en grei vinkling.

– Hva tenker du om at det er lite mediefokus på det som skjer i Middelhavet nå?

– Det var veldig fokus i starten, men når folk leser mange nok ganger om en ting, så er det ikke interessant lenger, da er det bare overskrifter, og «men dette vet vi jo». Det er den holdningen de fleste har.

– Trenger i en ny sak som Alan Kurdi for å engasjere oss?

– Det skal mye til for å få oppmerksomhet og engasjement rundt saker. En Alan Kurdi-sak til ville ikke hatt samme nyhetsinteressen som første gangen. Folk vil kanskje stoppe opp noen minutter og tenke «huff, skjer sånt ennå?», men det har ikke samme nyhetsinteressen som for fire år siden. Det er heldigvis noen ildsjeler som engasjerer seg fortsatt, uavhengig av hvor mange overskrifter der er, men for det store engasjementet må det en stor sak til. Dessverre er det blitt sånn. Det er sterke virkemidler som må til, noe som skriker mer enn forrige gang.

– Har vi fått compassion fatigue?

– Ja, vi orker ikke å se og engasjere oss i de forferdelige tingene uke etter uke. Bortsett fra noen få ildsjeler. Hvermannsen finner noe annet, for man klarer ikke å engasjere seg i noe så tragisk over tid. Ser det på meg selv også. Jeg var 100 prosent på da jeg var der og gjorde så godt jeg kunne, men det var veldig godt å slippe det da jeg kom tilbake og ikke fokusere så mye på det. Jeg leser noen stykker om det iblant, men leter det ikke opp. Det er godt å komme tilbake til eget liv, og nærmest stenge det ute ei stund. Mens jeg var der, og en stund etter jeg kom hjem, hadde jeg ingen behov for å snakke om det, selv om folk var veldig interesserte. Jeg trengte å snakke om andre ting, og svarte kort når folk spurte.

Nyttig faglig ballast

Torjus Sundsdal tror alle trenger å engasjere seg i noe en periode for å få litt perspektiv på ting vi ikke trenger å forholde oss til her hjemme.

– Jeg hadde veldig godt av det. Selv om de daglige oppdragene arter seg ganske annerledes her hjemme, så har jeg likevel fått en faglig ballast fra Middelhavet som absolutt kan komme til nytte her, i forhold til berging, masseberginger og mentaltilstanden i pressende situasjoner, både for meg og for dem vi skal hjelpe. Både faglig og personlig føler jeg at jeg hadde veldig godt av den perioden jeg var i Middelhavet, og nyter godt av det i mitt arbeid her hjemme.

Opprinnelig publisert i Agderposten 17. august. Republisert i Utrop etter avtale.