Dokumentasjon fra EU-land viser en vesentlig grad av diskriminering av muslimer på arbeids- og boligmarkedet og at forklaringen til dels er forbundet med negative stereotypier. Det er denne dokumentasjonen som førte til at begrepet islamofobi i løpet av 1990-tallet ble stadig vanligere. Islamofobi betyr redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer (eller de som oppfattes som muslimer).
Begrepet
Begrepet kan kritiseres, blant annet fordi det er muslimene, menneskene, som utsettes for hat eller frykt og ikke selve religionen. I tillegg gir begrepet inntrykk av at det eksisterer ett islam som det er lett å danne seg meninger om. Ordet fobi, som viser til en ufrivillig frykt, er også noe misvisende. Islamofobi består i stor grad av en svært bevisst bruk av negative stereotypier, og begrepet antimuslimske holdninger ville slik sett vært mer dekkende. Anders Malm peker i sin bok om hatet mot muslimene på at begrepet fobi har en viss relevans, fordi etableringen av skrekkvisjoner er en vesentlig komponent i islamofobien. Uansett begrepskritikken: Islamofobi har blitt et akseptert begrep i de fleste sammenhenger.
Islamofobe uttrykk
Det er en vesentlig forskjell mellom islamofobi og kritikk av islam. Den viktigste forskjellen er at relevant religionskritikk er direkte rettet mot noen eller noe (som en ideologi eller en bestemt organisasjon), mens et av islamofobiens tydeligste trekk er at den er rettet mot en generell mottaker: kategorien muslimer.
Den norske offentlige debatten kan ikke på et generelt grunnlag karakteriseres som islamofobisk, selv om islamofobe myter stadig oftere dukker opp. Det vises tidvis både respekt, nysgjerrighet og kunnskapsiver når muslimer eller islam omtales. Islamofobien i Norge finner vi i mest eksplisitt form i ulike blogger og nettdebatter om innvandring. Hovedpåstandene som går igjen her, er at millioner muslimer i Europa ikke deler europeiske verdier, at muslimer først og fremst er lojale mot islamske lover og at høy fødselsrate og migrasjon er del av en plan om å overta Europa.
Kunnskap om antisemittisme kan gi kunnskap om stigmatisering av minoriteter uten å sette likhetstegn mellom historiske epoker.
Stereotypiene
Negative stereotypier har innvirkning på integreringens vilkår og muligheten for sameksistens i et flerkulturelt Norge. Kunnskap om fordomsproduksjon og ekskluderingsmekanismer er derfor viktig. En kilde til slik kunnskap ligger i den forskningskompetansen som finnes om antisemittisme. Antisemittismen utgjør en hittil undervurdert kilde til analyse av fordomsproduksjon generelt. Kunnskapen herfra bør kunne brukes aktivt for å forstå og bekjempe diskriminering av andre minoriteter.
I et miniprosjekt sammenlignet jeg norsk antisemittisme uttrykt i tidsskrifter fra 1910-1930 med islamofobien fra riksavisenes nettdebatter. Her fant jeg flere fellestrekk mellom jøde- og islamhetsen. Noen eksempler på slike likheter er:
1. Overtakelsen: Sammensvergelsesmyter var sentrale i antisemittismen. Fra 1700-tallet har det eksistert ideer om at jødene skulle skaffe seg verdensherredømme. Islams tilstedeværelse i Europa knyttes også direkte til en overtakelsesstrategi, og det varsles om en muslimsk verdikamp som truer demokratiet. Både i antisemittiske tidsskrifter og i dagens islamofobi påstås det at høy fødselsrate og religion er strategier for overtakelse.
2. Manglende lojalitet: Muslimer og jøder beskyldes for å være illojale mot nasjonalstaten fordi religiøse fellesskap overgår nasjonal tilhørighet.
3. Hat beordret av Gud: Religion beskrives som politikk og som om den styrer alt ”jøden” og ”muslimen” tenker og gjør. Sitater fra Koranen eller Toraen brukes som ”bevis”.
4. Den seksualiserte mannen: Både den jødiske og den muslimske mannen blir fremstilt som om de ikke kan kontrollere sin seksualitet.
5. Behandling av kvinner og barn: Kvinner og barn fremstilles som ofre for en kultur som tilhører mannen.
6. Manglende integreringsvilje: Påstanden om at ”de” vil bo i ghettoer og ikke vil bli norske, er en gjenganger i islamofobien og i antisemittismen.
Hvorfor sammenligning?
Antisemitisme og islamlofobi er to ulike fenomener, og muslimenes posisjon i dagens Europa er en helt annen enn den jødene hadde i forrige århundre. Like fullt kan kunnskap om den århundrelange diskrimineringen av jøder gi et alvor til fremveksten av negative stereotypier assosiert med nye minoriteter og til ny oppblomstring av antisemittisme. Det er først og fremst i den formen for antisemittisme som eksisterte før nazistenes rasebiologi at jeg har funnet likhetstrekk med islamofobi. Kunnskap om antisemittisme kan gi kunnskap om stigmatisering av minoriteter uten å sette likhetstegn mellom historiske epoker eller minoritetsgruppers skjebne.
Den viktige kunnskapen ligger for øvrig ikke i å finne likheter eller forskjeller, men i å opparbeide en forståelse av hvilke virkninger negative stereotypier kan ha. Stereotypier, uansett hvem de tillegges, fører alltid til en redusering av mennesket til noen få karaktertrekk som gis inntrykk av å være nærmest naturbestemte. Stereotypier skaper forestillinger om kollektive identiteter som skygger for individet – ”slik er jødene fordi de er jøder, slik er muslimene fordi de er muslimer” og så videre.
Et annet viktig trekk er at når man påfører andre mennesker et karaktertrekk som gruppe, kollektiviserer en også seg selv: Alt det som er negativt med ”de andre”, blir snudd til noe positivt med ens egen gruppe. Negative stereotypier fører derfor ofte til selvrettferdiggjøring. Fordi den andre gruppen blir tillagt negative tekk, blir det legitimt å ekskludere dem. Negative stereotypier kan få så stor makt at det synes moralsk riktig å utestenge de som har skylda. Og med det er diskrimineringen satt i system.
