Et alderdomsmangfold

Vi vil få karri-retter, vårruller og börek, kebab og empanadas i tillegg til plukkfisk og kjøttkaker. Sitarmusikk og heftige salsarytmer vil svinge i korridorene sammen med blues og Jularbo. Marokkanske og indiske dansegrupper vil opptre på hyggekveldene og vi kan meditere i pleiehjemmets tempel eller bønnerom og kan bli muslimer eller buddhister ved livets slutt. I tillegg vil det bli diskutert politiske saker fra land med helt annerledes politiske systemer og tradisjoner. På dagligstua vil det være mange som ikke har norsk som morsmål og ha sosiale koder som kan virke fremmede og merkelige.

Ingen vei tilbake
Oslo er, som de fleste storbyer i den vestlige verden, i økende grad blitt flerspråklig og flerkulturell. Flerkulturaliteten er blitt aktuell, sterkt debattert og et hett politisk tema. 

Et mangfoldig bysamfunn er ikke bare uunngåelig, men også en spennende utfordring for hovedstaden i verdens rikeste land per innbygger. Mangfoldet kan være en styrke i en by som ønsker å bli kvitt preget av å være en provinsiell småby i verdens utkant. Bydeler i Oslo syder av ulike språk og nasjonale, etniske, religiøse og kulturelle kjennetegn.

Pleie og omsorg er i Norge profesjonelle tjenester som forutsetter at personalet har innsikt i brukernes behov.

Vi kan styre utviklingen
Utfordringene kan være krevende for en by som har opplevd seg som monokulturell. I fremtiden vil det trolig være et langt større problem å ikke investere i mangfoldet av språk, mattradisjoner, religioner, livsoppfatninger og levevis. Uten tiltak kan mangfoldet istedet føre til økte forskjeller mellom folkegrupper. Mange nordmenn synes det blir for mange av ”dem” og ser for seg kriminalitet og vold fra ”de fremmede”. Oslo kan få økende rasisme og motsetninger mellom etniske grupper fremfor en spennende og positiv utvikling av mangfoldet.

Om befolkningsutviklingen i indre Oslo fortsetter, vil innbyggere med innvandrerbakgrunn i første, annet og tredje ledd stadig sterkere prege bybildet.  Bydeler må ta hensyn til at mange på slutten av livet er opptatt av tradisjoner og religion. De vil ha behov for å kunne uttrykke seg på morsmålet sitt sammen med folk som oppfører seg som det som er forventet fra en nasjonal, etnisk og religiøs bakgrunn. De ønsker at tradisjonelle ritualer og beskrivelser av sykdommer og smerte blir forstått av et helsepersonale som skal ta hensyn til deres fysiske og psykiske behov.

Gjennomførbart
Alders- og helseinstitusjoner i andre storbyer har måttet ta hensyn til dette ved å ansette helse-, pleie- og omsorgspersonale med språk og kulturkompetanse. Institusjonene har kapeller, templer, synagoger og moskeer og har tilknyttet seg folk som kjenner de ulike religiøse ritualene. Kjøkkenet kan lage og tilberede ulike matretter eller har leverandører som kan tilby tradisjonell mat fra ulike mattradisjoner.

De framtidige brukergruppene vil komme fra hele verden. I blant annet USA er eldreomsorgen privat, oftest drevet av religiøse og humanitære organisasjoner. I Norge er eldreomsorg og helsetjeneste i hovedsak et offentlig ansvar med lokal brukerinnretning og finansiert av politiske myndigheter.

Attraktivt i nord
Oslo vil få en eldrebølge av folk med minoritetsbakgrunn. Mange innvandrere vil ønske å tilbringe sine siste år i hjemlandet. I praksis vil det være få som flytter til hjemlandet. De fleste vil ha nærmeste familie (barn og barnebarn) i Norge og familien i hjemlandet har flyttet fra lokalsamfunnet der de vokste opp. Helsetilbudet i hjemlandet virker lite tilfredsstillende sammenliknet med hva man kan
forvente seg etter mange år i Norge.

Andre forhold har gjort det lite attraktivt å flytte tilbake til det fraflyttede lokalsamfunnet. Mange forventer seg ut fra tradisjoner at familien i Norge (fortrinnsvis døtre og svigerdøtre) tar seg av omsorgen når de blir gamle og syke. I intervjuer med en del norskpakistanere ble det uttrykt at de viktigste fordelene med Norge er et offentlig helsevesen og trygderettigheter. Men de bekrefter også det problematiske med at mange eldre er religiøse med behov eller ønske om å følge hjemlandets
tradisjoner. Det finnes trolig en sammenheng mellom et underforbruk av offentlige omsorgstjenester for minoritetene og at denne eldreomsorgen ikke er tilrettelagt for religion og tradisjoner.

Krav til profesjonalitet
En undersøkelse i omsorgstjenesten i flere bydeler bekreftet at flere ansatte med innvandrerbakgrunn kunne tenke seg å arbeide med eldre i sin egen nasjonalitetsgruppe. Det kom også fram eksempler på at yngre kvinner ble pålagt av familien å ta omsorgs- eller helseutdanning for å kunne gi profesjonell hjelp til familiemedlemmer.

Noen hevdet at det ville bli problemer når unge innvandrerkvinner bryter tradisjonene med en yrkeskarriere som ikke er rettet mot omsorg av foreldre eller svigerforeldre og om de etablere nye
familiekonstellasjoner. Dette vil forsterke et framtidig behov for profesjonelle ansatte i helse- og omsorgstjenestene som kan mestre språk, kultur, religion og andre tradisjoner. Pleie og omsorg er i
Norge profesjonelle tjenester som forutsetter at personalet har innsikt i brukernes behov.

Opprinnelig