Foto: Masela Murselovic
- Norskhetskoden? - 19.10.2010
- Hvite løgner - 15.06.2010
- Hijabforbud er tvangsassimilering - 10.03.2010
Hanne Skartveits kronikk «Norge for nordmenn» (VG, 5/6-2010) vipper mellom et forsøk på å være åpen og tolerant til senere å avsløre journalistens og tegnerens fordommer overfor dem som oppfattes som fremmed og annerledes. Skartveits kommentarer: «hverken storsamfunnet eller mennene deres dytter dem ut i verden» og at sammensetningen av det nye Norge har «bare blitt sånn», mangler kontekst og innsikt. Tegningen som hun og VG-tegneren har lagd, viser sure «muslimske» menn med skjegg og kvinner i hijab utenfor Grønlands billigste fruktbutikk. Det er ingen spørsmål rundt hvorfor disse menneskene velger nettopp denne grønnsaksbutikken. Kan det være at deres dårlige økonomi ikke gir dem muligheten til å velge produkter av beste kvalitet på Meny, som ligger litt lengre ned i gata? Kan det være at når de plukker halvråtten frukt og grønt så er det fordi de forsørger seg selv og slektningene i hjemlandet? Dette er viktige spørsmål som nyanserer historiene som alt for ofte blir borte i medias polariserte dekning av innvandrersaker.
Forrige uke kjørte VG en reportasjeserie om «Det nye Norge» som skapte
mye debatt på Facebook og VGs nettsider. Serien skal ifølge avisen
nyansere debatten om det flerkulturelle Norge og ta opp tabubelagte
temaer.
VGs reportasje den 5.juni 2010 var balansert, men senere i uken forandret den nyanserte dekning om muslimske minoriteter seg til å bli full av stereotypier og klisjer. Plutselig handler serien om muslimske kvinners oppdragelsesmetoder som hindrer barn like muligheter i samfunnet. Reportasjene skaper steile fronter og et inntrykk av at hijab og muslimer generelt er et fremmedlegeme i det norske hus. Som den avdøde og høyt respekterte antropologen Marianne Gullestad så godt analyserte i sin bok “Det norske sett med nye øyne”, er medias dekning av innvandrersaker definert ut fra journalistenes fortolkning. Den er med på å «forsterke utbredte negative fortolkningsrammer snarere enn å analysere dem». «Det er slik media er med å fremme og befeste stereotypier». Som vi stadig ser, er muslimer som intervjuobjekt ofte redusert til sin kulturelle og religiøse praksis, og deres personlige historier forsvinner i grumset av hatefulle ytringer som florerer som et resultat av unyansert mediadekning.
Norge trengte arbeidskraft
Som alle oppegående mennesker bør være klar over, ble ikke Norge «bare sånn». Endringene har ikke skjedd over natten. Historien forteller at innvandrere på 1970-tallet kom hit fordi Norge sårt trengte arbeidskraft. Etter 1990-tallet kom flesteparten av ikke-vestlige innvandrere til Norge på grunn av krig eller sanksjoner som USA og resten av den vestlige verden var direkte eller indirekte involvert i. Det vestlige samfunnets 12 år lange sanksjoner mot deres en gang nære allierte Saddam Hussein tok livet av over en halv millioner irakiske barn, og okkupasjonen fra 2003 fram til i dag har tatt livet av over en million uskyldige irakere. En katastrofe som fikk flere millioner mennesker til å flykte landet og ja, sette kursen, ved hjelp av FN, mot Norge.
Afghanistan og Somalia har de siste 30 årene også opplevd krig, og Afghanistan okkupasjon. Mange har mistet familiemedlemmer, naboer og alt de eide. De har sett sine kjære bli drept, henrettet, kvinner og barn voldtatt. For massemedia er det kanskje uinteressant å gi et ansikt til disse menneskene, gi dem en historie som vil få en hver til å grøsse, men disse historiene er ekte og er med på forme menneskene som kommer til Europa.
Når media skriver så hyppig om muslimske kvinner som dekker seg til, er det verdt å spørre hva har hun opplevd. Er det så vanskelig å forstå at kvinner som har sett blod flyte i gatene i Mogadishu eller begravd det ene familiemedlem etter den andre får mening i tilværelsen gjennom religion? Er det rart at hun ønsker å beskytte ungene sine når hun har mistet slektninger i hjemlandet og sett den ondskapen mennesker kan påføre hverandre? Det er vår vestligskapte krig som har ført til at flere millioner mennesker har mistet alt, vi burde derfor ikke bli overrasket når de kommer «hit», for vi er «der». Denne delen er også en del av historiene media har et ansvar for å fortelle.
Rasistisk grums
Det nye Norge som bør dekkes, er den økende fremmedfiendtligheten som florer blant etniske nordmenn. Det rasistiske grumset som kommer til overflaten under og etter en innvandringsdebatt er bevis på denne nye trenden som får lov å vokse uimotsagt. Den er beskyttet under fanen av «ytringsfrihet» og gis spalteplass for å skape debatt. Øivind Østbergs debattinnlegg (VG 5/6-2010) er et eksempel på grumset jeg nevner over. Han skriver blant at han ble skeptisk til at hans datter skulle bli trøstet av en barnehagetante med hijab. Det er da Østberg som burde oppsøke psykolog for sine fremmedfiendtlige holdninger og sitt snevre verdenssyn. Hans forkastelige nasjonalistiske skillelinje mellom de som har «bygd opp dette landet» og de som «valgte» å komme hit (som jeg har demonstrert over er langt fra sannheten) er meningsytringer som vil øke konflikter, skape hat og en usikker fremtid for oss alle.
Kvinner med hijab blir mobbet
På 1980- og 90-tallet var flyktninger og asylsøkere beskyttet i Norge. I dag blir de forfulgt, skutt på mens de ligger på asylmottak, mobbet og bedt om å dra tilbake dit de kommer fra. Kvinner med hijab blir spyttet på, niqabkledde kvinner blir enten verbalt eller fysisk angrepet av fremmede, mens små barn blir påført statens smertefulle og nedverdigende underlivsundersøkelse. Dette er ikke enkeltepisoder, men en trend i Norge. Når samfunnet går god for mobbing av minoriteter og driver systematisk forskjellsbehandling, burde det ikke overraske. Norge var en gang stolt av sin nestekjærlighet og medmenneskelighet, men landet har endret seg til å bli intolerant og fremmedfiendtlig. Det er denne delen av «Det nye Norge» som burde være i søkelyset. Spørsmålet er om media er modig nok til å dekke denne endringen.
*Dette debattinnlegget ble trykt i VG 14 juni 2010.
