- Lettnorsk utgave 10 – 2019 er ute nå! - 01.10.2019
- Lettnorsk utgave 09 – 2019 er ute nå! - 01.09.2019
- Lettnorsk utgave 08 – 2019 er ute nå! - 01.08.2019
Stykket er et samarbeidsprosjekt mellom sosiolog Hannah Helseth og Riksteatret. Helseth ble bedt om å skrive et stykke basert på egen forskning og fragmenter satt sammen av historier fra ungdommer som lever i Norge i dag.
Til Kilden påpeker Helseth at hennes debut som dramatiker er ikke ment som forskningsformidling, men teater.
– Å beskrive en flerkulturell søskenrelasjon ville jeg ikke turt å gjøre som en hvit, ikke-religiøs person, om jeg ikke hadde hatt den kunnskapen jeg har fra intervjuene jeg har gjort tidligere.
Samtidig argumenterer hun for at hun ikke ville skrive noe “innvandrerdrama”.
– Jeg ville skildre de personlige dilemmaene som de alle må slite med, som unge mennesker på søken etter en identitet.
Vanskelig interkulturell kjærlighet
Nora og Sana, spilt av henholdsvis Gitte With og Hina Zaidi (bildet) er begge sine to respektive familiers lillesøstre. Nora er 18 år og har prøvd alt. Sana er like gammel, men har ikke prøvd noe som helst og er lovet bort slik hennes familiebakgrunn og tradisjon krever.
Historien mellom Nora og hennes forelskelse i Sanas bror Samir (Zardasht Rad) får en søt begynnelse. Men etterhvert begynner kulturforskjellene å gi seg negative utslag for det som i utgangspunktet er et dødfødt kjærlighetsforhold. Noras “horete” fortid innhenter både henne selv, Samir og begges familier på måte som slår svært uheldig ut.
Utfordrer våre indre demoner
Normalt sett er jeg skeptisk til å blande politikk og kunst. Hvorfor? Fordi det fort blir belærende og moraliserende. Men for Søstra Mi gjør jeg et unntak. For dette handler nok mer om samfunnsdebatt enn det rent politiske, eller det innvandringspolitiske for den saks skyld.
Hvorfor gjør jeg dette unntaket? Fordi Søstra Mi forteller oss noe viktig, både på personlig og mer generelt plan. Jeg tror det er dette Helseth primært ønsker å oppnå.
Historien om det norske samfunnet handler ikke bare om det som står i våre historiebøker, men også om våre indre troll og demoner. Troll og demoner som i løpet av kulturkampen på 60- og 70-tallet kom frem, ble utfordret, avkreftet og forkastet som normer. Vi skal ikke langt tilbake i tid før tabuer regjerte og norske menn hadde samme kvinnesyn som de samme konservative imamene som kritiseres i dagspressen, i dagens kulturdebatt.
Freskt og intenst samfunnskritikk
Kan dette samtidig også sees på som regissør Hannah Helseths innlegg i kulturdebatten? I så fall kan man se dette som et utilslørt, rått, freskt, intenst bidrag, som med et rykk skal vekke publikum fra selvtilfredshetens tornerosesøvn i et Norge som stort sett går på skinner.
Vi trenger fra tid til annen et aldri så lite spark bak for å se sider av Norge vi foretrekker ikke å se eller høre om. Til tross for frigjøringen vi har opplevd de siste tiårene, er det fortsatt ikke alle tabuer som har falt. Og i takt med den nye tidens utfordringer har flere nye kommet på banen. Som kulturaktør er det viktig at Riksteatret gjenspeiler det som skjer i dagens Norge, også det negative. Hverdagsrasistiske holdninger, sexpress og hensynsløse krav til kulturell konformitet blant enkelte innvandrermiljøer tror jeg er noe som oftere vil tas opp på teaterscenen i tiden fremover.
Et teaterstykke alene kan ikke endre verden. Men med Søstra Mi gjør Helseth, teatersjef Ellen Horn og skuespillerne i hvert fall et ærlig forsøk.
