Foto: Flickr.com
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Jìhua Shengyu, som det så pent heter på mandarin, er den offisielle familieplanleggingspolitikken som har vært fulgt i Kina siden 1979. Hensikten var på den tiden å bremse landets befolkningsvekst.
Politikken er ikke uten kontrovers. Kritikken går ofte på at politikken har ført til demografiske skjevheter, og at bruken av tvangstiltak som sterilisering og selektiv abort av jenter på landsbygda er notorisk. Ifølge landets myndigheter har man unngått overbefolkning og dermed løst betydelige problemer, som epidemier, utilstrekkelige helse- og utdannelsestjenester, samt miljøbelastninger.
Vekst uansett
Kinas befolkning vokser fortsatt, trass i fødselstall lavere enn 2,1, som er tallet på barn hver kvinne må få for at befolkningen skal holde seg konstant (tall fra Verdensbanken). At befolkningen fortsatt stiger, har å gjøre med at bedre helse og økt materiell velstand gjør at folk lever lenger nå enn før.
Å la kvinnene delta i samfunnet som noe annet enn fødemaskiner er et gode for kvinnene, men også for økonomien.
For det er der cluet kan ligge. Undertegnede kjenner seg igjen fra mitt opprinnelsesland Chile. Selv om man der nede ikke har gått så drastisk til verks som kineserne, har større bevisstgjøring om kjønnsroller, flere utdanningsmuligheter for kvinner og et oppgjør med en mannsjåvinistisk landsbykultur fått fødselstallene ned. Chile en av de mest solide økonomiene i Latin-Amerika. Og i likhet med Kina har mye av oppturen sitt opphav i tilgang til prevensjon og utdanning for begge kjønn. Å la kvinnene delta i samfunnet som noe annet enn fødemaskiner er et gode for kvinnene og likestillingen, men også for befolkningsutviklingen og økonomien. For ofte viser det seg at det er nettopp kvinnene som har skaperkraften og entreprenørånden til å løfte et lands økonomi.
Jo flere kokker, jo mer søl
Vi kjenner mønsteret. Store barneflokker og fortvilte foreldre som ikke kan føde alle munnene. Slik var det i Norge på 1800-tallet og slik er det i mange fattige utviklingsland i dag. Ofte argumenterer tradisjonalister i disse samfunnene med at en stor flokk er en lykke og en sikkerhet for fremtiden. Når ressursene er begrensede, samfunnsystemet korrupt og all makt samlet i en elite, sier det seg selv at store barnekull heller er veien mot katastrofe.
Flere land, særlig i Afrika og Asia, fikk en eksplosiv befolkningsvekst i kjølvannet av avkoloniseringen. Kombinert med ujevn fordelt økonomisk vekst og til tider elendig offentlig politikk på nært sagt alle områder har befolkningsveksten gitt kjempetrøbbel. Nå som tidenes klima- miljø- ressurs- og vannkrise spås å komme i løpet av de neste 50-100 årene, så vil nettopp disse landene, land som Nigeria, Bangladesh, Etiopia og India, være i gruppen som rammes hardest.
Kanskje var de utskjelte kineserne ikke så dumme likevel?
