Foto: Martin Leveneur
har hørt det før. Vi står overfor en flyktningkrise. Krig og elendighet i verden, i kombinasjon med stadig flere mennesker og klimakrise, har ført til at en legio av mennesker flykter fra landet de opprinnelig kommer fra, det vil si hvor de ble født. Denne stadig økende strømmen med flyktninger har ført til at flere stater, blant annet Norge, har strammet inn på reglene for hvem som skal få lov og ikke lov til å komme inn i landet. Dette kan vi nok argumentere for er delvis rettferdiggjort av Norge. Flere av de som søker flyktningstatus, er det vi kan kalle rettmessige eller reelle flyktninger, men en del søkere er ikke reelle flyktninger. De er økonomiske innvandrere med et ønske om et bedre liv, men som derimot ikke er på flukt eller frykter sitt eget liv. Det gjør at de også konkurreres med de som faktisk er flyktninger, som betyr at de tar opp plassen de rettmessige flyktningene kunne ha fått. Norge og flere andre land har derfor sett et behov for å gjøre det vanskelig å få flyktningstatus.
Samtidig har FN erklært at alle mennesker har en rett til å være en statsborger av et eller annet land. Verdenssamfunnet har et ansvar til å gi flyktninger rett til opphold. Hadde alle flyktningene blitt fordelt likt på alle land, ville vært land måtte tatt inn cirka 50 000 hver. I stedet for en lik fordeling mellom alle flyktningene, fungerer det slik at alle flyktninger som fysisk ankommer et land og ber om hjelp, har en rett til å få det, hvis det blir vurdert at de for eksempel blir forfulgt fra det landet de kommer fra. De kan ikke sende deg tilbake til landet du, som flyktning, kommer fra om livet ditt står i fare. Dette er en ordning fra FN de fleste vil klare å stille seg bak. Det vil være nokså vanskelig og usympatisk å argumentere for at mennesker på flukt, skal avvises.
Et krav er imidlertid at du møter opp for å kvalifisere som flyktning. Flyktninger er i dag nødt til å møte opp fysisk hos de landene de søker for å komme inn. Denne ordningen ført til en svært ujevn fordeling av flyktninger blant land. De fleste flyktninger befinner seg i fattige land hovedsakelig rundt de krigsherjede landene de kom fra, fordi det er der de har størst sjans til å møte opp fysisk. Jordan og Hellas er for eksempel to land med veldig mange flyktninger proporsjonalt til innbyggertall, siden de er land geografisk nært Syria, og dermed det letteste landet å flykte til.
Dessuten er det et moment at mange flyktninger begir seg ut på utrolig farefulle ferder, der flere mister livet på turen. Andre blir ofre for menneskesmugling, og kommer kanskje fram til et land uten krig, men da som for eksempel sexarbeidere. Dette gjelder særlig kvinner. Vi kan forestille oss disse strenge kravene som en premie i toppen av en festning eller et tårn på et høyt fjell med veldig mange farer på veien. Mange faller ned, drukner eller på andre måter dør, i håp om å komme seg på toppen av festningen på det høye fjellet.
Vi kan se på dette imaginære bildet som bakgrunn til å forstå kompleksiteten i problemstillingen bedre. Det ville sett horribelt ut å hatt et slikt grufullt og skummelt tårn slik at mennesker døde på befaring til toppen av festningen. Likevel er det allegorisk tilsvarende til det vi setter som krav for å gi asyl i Norge. Sett fra dette perspektivet, høres det brutalt og empatiløst ut å gjøre mot noen, men undertegnede vil påstå det er en korrekt fremstilling av hvordan systemet fungerer. Det “filtreringssytemet” man bruker for å “sile ut” – for å si det eufemistisk – for mange mennesker, er å i en forstand tvinge mennesker til å reise kjempelangt på en livsfarlig og skummel ferd for å kanskje komme til Norges grenser.
I teorien kunne man sett for seg en helt annerledes ordning, en der flyktninger som søker asyl i Norge hadde møtt opp på den norske ambassaden. De kunne søkt derfra, for deretter å bli satt på et fly og blitt sendt trygt til Norge. Noe slikt vil de fleste motsette seg, av den grunn at det rett og slett vil komme veldig mange flyktninger til Norge. At vi har behov for noen barrierer for at ikke for mange flyktninger skal komme, vil nok utvilsomt være kjerneargumentet mot en slik ordning.
For å oppsummere til nå, er det altså flere hensyn å ta i flyktningpolitikken. Flyktningene som trenger hjelp og trenger det, er det åpenbart rimelig å tilse en viss verdi. At de fattigste landene får den største byrden på å ta på seg flest flyktninger, vil mange si er urimelig. Det er imidlertid likeverdig urimelig at et lands hensyn og kapasitet til å ta imot flyktninger ikke skal vurderes. I møte med disse tilsynelatende konflikterende hensyn å ta, er det problemstilling ligger. Vi har et behov for kreative løsninger på en kinkig problemstilling, for å på en rettferdig måte for alle parter fordelene den økonomiske og kulturelle byrden flyktningene har på verdens land.
Spørsmålet blir da om et flyktningsmarked – kjøp og salg av flyktninger i et marked – er en lur idé? Trenger vi rett og slett en flyktningsbørs?
En artikkel fra 2017 i “Journal of Applied Philosophy” av Johannes Himmelreich skisserer opp en enkel type modell for dette. Himmelreich tar utgangspunkt i at man beholder dagens system hvor flyktningene ankommer et land, for så å legge et marked på toppen av det systemet. La oss for eksempel si at Storbritannia får flere flyktninger enn de klarer å takle. Da kan Storbritannia kjøpe “flyktningsrett” av Ghana, som får i oppgave å forvalte eller ta seg av flyktningene, samt den byråkratiske prosessen ved å vurdere hvilke flyktninger de skal ta inn. Himmelreich forsvarer denne modellen på et rettighetsgrunnlag: Ved å la land dele mellom flyktningenes rett til å få et opphold og et lands plikt til å gi dem et opphold, tar vi både hensyn til flyktningen og landet de flykter til.
Himmelreich sammenligner dette med retten til utdanning og statens plikt til å sikre utdanningstilbudet. Alle mennesker har en rett til utdanning, men det behøver av den grunn ikke å bety at staten er nødt til å stå for forvaltningen av skolene. Det holder lenge at den står for finansieringen. Likeledes kan vi tenke oss at Storbritannia har en plikt til å stå for finansiering av flyktningene, men det er Ghana som står for selve forvaltningen. Det blir med andre ord en slags stykkeprisfinansieringsordning for flyktninger.
Videre anser Himmelreich dette for å være en vinn-vinn-vinn-situasjon mellom alle parter. Det er mye billigere å ta imot og ta vare på en flyktning i Ghana enn det er i Storbritannia. Slik at rike land som Storbritannia vil se seg tjent med å betale en billigere penge for å fullbyrde sine plikter, mens fattige land som Ghana vil tjene penger på å ta inn flyktninger de tar inn enn så lenge de ikke bruker mer på per flyktning i gjennomsnitt enn det Storbritannia betaler. Forbedringen for flyktningene fra dagens system, er at det blir relativt mye lettere å komme seg til et land, og flere som trenger det vil dermed klare å få opphold.
Den første åpenbare ulempen med denne modellen, er det økonomiske insentivet til et land for å ta imot for mange flyktninger. Vi kan tenke oss til at land lager enorme flyktningleirer til en lav kostnad hvor flyktningene kan oppholde seg med en meget laber levestandard, for dermed å ta inn ekstremt mange flyktninger. Flyktninger blir således en vare, en gjenstand for profitt, som i dette tilfellet ikke sammenfaller med humanistiske verdier og en respekt for menneskeverdet. Vi skulle gjerne sett at flyktningene får et større behov dekket enn absolutte minimum.
Himmelreich erkjenner at dette blir problematisk. Det bør bli satt flere krav enn kun et krav til å oppholde flyktningene. Dette er ikke bare et moralsk ansvar for oppholdslandene, men også for landene som bærer den økonomiske kostnaden. Derfor foreslår Himmelreich at landene blir vurdert etter styringsdyktighet og demokratisensitivitet ovenfor innbyggerne, før men i det hele tatt får være med på denne markedsløsningen. I tillegg er det et krav om at oppholdslandene opprettholder en viss standard for hvordan flyktningene behandles.
Det er massevis av problemer med en slik løsning, men det er en interessant løsning vi kan bygge videre på og hente inspirasjon fra.
Opprinnelig publisert i Liberaleren, re-publisert med tillatelse.
