Retorikk som kobler virus med menneskegrupper har ført til uhyrlige forbrytelser, skriver Kjersti Marie Grinde. (Illustrasjon: Michael Schiffer, Unsplash)
Retorikk som assosierer mennesker med smitte og skadedyr er uheldig – uansett hvem den måtte være ment å beskrive.
Kjersti Marie Grinde
Latest posts by Kjersti Marie Grinde (see all)

Tidligere publiserte tekster i debatten om HL-senterets rapport: 

Ervin Kohn i Antirasistisk senter har brukt en analogi om antisemittisme som et virus som gjør samfunn syke. Han viser med rette til hvor potensielt farlig det er å bruke retorikk som assosierer grupper, som for eksempel jøder under nazismen, med dyr vi som regel anser som skadedyr, som rotter og kakerlakker, og hvordan det som startet med slike ord endte i et grusomt og brutalt folkemord.

Løssluppen omgang med ordet «virus» er problematisk

Jeg ønsker å uttrykke bekymring rundt hans bruk av virus som analogi da virus faktisk er det rotter og kakerlakker nettopp blir fryktet for å spre og skade mennesker med. Rotter og kakerlakker er først og fremst skadelige for oss som smittebærere av nettopp skadelige virus og bakterier.

Virus er også noe som kan ramme hvem som helst vilkårlig og umerkelig, i motsetning til det fordommer og hat er, som er følelser som vi kan og bør være bevisste. Vi må og kan beskytte oss mot både virus og hatefulle fordommer, men det blir på ganske ulike måter. Vi kan ruste oss mot mange sykdommer med et enkelt sprøytestikk med en vaksine eller ved å vaske hendene før vi spiser. Men fordommer og hat mot grupper må vi bygge motstandskraft med vår vilje og evne til å beskytte og respektere alle mennesker likeverdig.

«Smitteretorikk» skaper mistenksomhet og avsky

Bekymringen min ble styrket da Kjetil Rolness som utpekte en stor og mangfoldig gruppe – muslimer – som smittekilden. De som ikke er Minerva-abonnenter får knapt lest mer enn overskriften og ingressen: «Se opp for virus! Men ikke nevn smittekilden. Jødenes fremste talsmann i Norge advarer igjen mot antisemittismens «virus» – uten å få seg til å si hvor jødehatet har mest næring i dagens Norge.» Aftenposten sin journalist Ingeborg Senneseth brakte analogiene til virus og sykdom videre: «For å fortsette Kohns og Rolness’ sykdomsanalogier: Fordommer er en parasitt, stadig på jakt etter nye vertskropper.» Overskriften hennes var «Antisemittisme i muslimske miljøer er et problem. Og det må snakkes om.» At noen begynner å assosiere muslimer med smittebærere av hatefulle virus og parasitter i «biologisk forstand», tror jeg ikke. Men at det spilles uheldig på assosiasjoner som kan skape mistenksomhet og avsky mot muslimer med denne «smitteretorikken», det er jeg bekymret for.

Vi må tro på prinsippene som sikrer likeverd

Dessverre er det mange som forteller historier der de vil sortere mennesker etter snevre kriterier og merkelapper. Hat, urett og brutalitet mot jøder, muslimer, og andre blir begått. Mennesker skal være likeverdige mennesker uansett hvilken gruppe vi tilhører, og vi må alle ta ansvar for å ikke spre fordommer om grupper. Vi må prøve å «smitte» hverandre med samlende og tillitsskapende tanker og ideer fremfor splittende og mistenkeliggjørende tanker. Vi må tro på og beskytte rettsprinsipper som sikrer likeverd og ikke dømmer noen uriktig. Vi trenger bred oppslutning om menneskerettighetsstandarden, ikke snever tribalisme som splitter oss.

Med «smitteretorikk» spilles uheldig på tanker som kan skape avsky mot muslimer.

Fremstilling av mennesker som rotter har ført til  uhyrlige forbrytelser

Vi sosiale mennesker som er så avhengige av hverandre kan lett bli følende i dette mønsteret. Hvem er inne? Hvem er ute? Hvem må vi passe oss for? Hvor passer vi inn? Er det noen som ser verdi og relevans i meg? Snever tribalisme gir oss få venner, mange fiender og lav tillit mellom mennesker. Det er ganske uforståelig å tenke på at fremstilling av mennesker som rotter eller kakerlakker har samlet mange mennesker til å begå uhyrlige forbrytelser mot sine medmennesker. Men det har skjedd flere ganger og kan skje igjen.

Vi fester oss mer ved det vi har følt enn tall vi har lest

Vi må også huske på at det er vanlig at folk kanskje husker maksimalt tre budskap av noe vi har sagt eller skrevet. Folk husker sjelden detaljene av statistikk, som den som ble brukt i Dag Herbjørnsruds Utrop-analyse fra den 26. november. Om de nå i det hele tatt leser statistikken. For det er krevende å forstå de ulike måter noe kan tolkes på i alt fra spørsmålsformulering, oppsett av svaralternativer og definisjon av og sammenligning mellom grupper. Folk husker først og fremst følelsene noen får dem til å kjenne. Og siden andre mennesker har vært, og fremdeles er en betydelig trussel for oss mennesker, er vi ekstra vare for å avdekke potensielle farer – og nettopp spill på frykt og avsky mot noen.

Må ikke la oss smigre av de som begår urett

Virus og smittebærere er noe vi ofte og naturlig med rette «avskyr» sterkt og «automatisk», slik vi for eksempel lett får brekningsfornemmelser om vi ser en katt spise en rotte, eller en gris spise avføring, kanskje uten å tenke særlig over de skadelige bakteriene som kan finnes i det de spiser. Mennesker har lært oss å frykte og holde avstand til rotter og avføring før vi kjente til bakterier eller virus eksistens.

Vi må også huske på at for eksempel nazismen ikke vant frem først og fremst på hat mot noen grupper, men fordi den fremsto som vakker for mange av menneskene den valgte seg ut, appellerte til og «tjente». Vi må passe på at vi ikke lar oss smigre av noen som gjør andre grov urett. Vi må verne om menneskeverd og likeverd, og det gjør vi vanskelig ved å gjøre det populært å bruke smitteanaologier i omtale av andre, eller ved å utpeke én gruppe som smittekilde for en type hat som finnes hos mennesker i mange ulike grupper, og som fremfor alt har utspilt seg i all sin uhyrlighet for noen få generasjoner siden, utført av en helt annen gruppe. Antisemittisme er et kollektivt problem, og det krever at vi også adresserer det slik, som Pamir Ehsas skriver.