Foto: Flickr
- Hvem visste om 9/11? - 24.10.2011
- Ensidig om demokrati - 11.04.2011
- Veien til fred i Palestina - 04.10.2010
Nå snakkes og skrives det mye om demokrati, i mange aviser. De tusentalls mennesker i gatene, i Midtøsten – ønsker de ikke demokrati? Var det ikke dette som brakte dem dit? Da kjenner vi oss igjen i dem, og trekker den konklusjonen, at demokratiet, det er allmenngyldig.
Men det kan være en forenklet slutning. Spørsmålet blir – demokrati, ja, vel, men hvilken type demokrati? For det finnes flere varianter av det. Og er det Vestens liberale demokrati – styreformen i Europa og USA – som folkene kjemper for, i Tunis, Egypt og Algerie, og i Bahrain, Libya og Jemen? Eller har folkene der andre forestillinger, om hva demokrati kan være?
Selvstyre, ikke kapitalisme
Det er et faktum at demokrati kan ha variert betydning, hos folk i forskjellige situasjoner, og i ulike deler av verden. I mesteparten av den vestlige verden er demokrati forbundet med liberalisme, sekularisme, og valgbaserte politiske institusjoner. Men for noen – muslimer, for eksempel, og andre som har, eller har hatt, erfaring med autoritære herskere, gjerne knyttet an til fremmede makter – er demokrati snarere forbundet med selvstyre og frihet fra undertrykking. Så hvilket demokrati er det de ønsker, folk i gatene i Kairo eller Benghazi – er det virkelig det liberale og sekulære demokratiet, slik vi finner det i Vesten; her hos oss?
Det vestlige demokratiet går gjerne sammen med kapitalisme. Og det vektlegger samtidig individualisme. Når folk i vestlige land hører at folk i, for eksempel Midtøsten, kjemper for demokrati, så tenker de kanskje slik: ”De ønsker å bli som oss! De lengter etter den modernitet, og de universelle verdier, som det er vi som fremmer!” Og konklusjonen deres blir da denne: ”Vårt eget globale hegemoni, når det gjelder ideologi og styresett, er altså legitimt.”
Motsetning
Men for eksempel muslimer – og fortsatt i Midtøsten – kan snarere tenke slik: ”Vi ønsker et politisk system, og en regjering, som representerer våre egne verdier, heller enn verdiene til disse andre; utenforstående. Og vi ønsker vår egen uavhengighet, i forhold til vestlig styre.” Skjønt noen utdannete klasser, i de land som det gjelder, kan misoppfatte folkets ønsker, og legge sine egne tolkninger, inn i hva demokratiet er – og i det være sterkt påvirket av Vestens tanker.
Og ofte er det disse klasser, som vi hylle – i begeistring over massene i gatene, i Midtøstens store byer. Men det ligger en motsetning i dette, som vi bør kjenne til.
I Vest betyr ”modernitet” et skille, mellom stat og kirke. Det kan ha røtter i kristendommen, som er en religion av tro – og ikke lov. Mens islam, i motsetning til dette, er en religion av både tro og lov. Det er ikke mulig i islam, å skille mellom det guddommelige og det sekulære. Visst fins det sekulære regimer, i Midtøstens moderne historie, men da som resultat av press utenfra, og ikke av indre ønsker. Tvert om viser historien i Midtøsten, at når folket selv får velge, blir resultatet islamske styrer.
Ikke vestlige interesser
Politikere og observatører i Vest må legge til side den forestilling at spredning av demokrati i Midtøsten skal bety spredning av vestlig ideologi. Tvert om kan mer demokrati i regionen, fremme politisk islam. Og sett ut fra Vestens interesser – om stabilitet, hegemoni og kontroll – vil det kunne bety økt konflikt. Vi skal ikke se bort fra det.
