Halvparten av alle sørafrikanere lever under fattigdomsgrensen

Oase for fattige og aids-syke

Hjelp: Svært mange barn og unge er rammet av konsekvensene av hiv-epidemien i Sør-Afrika. På Emily Jordan House utenfor Johannesburg får familier hjelp av frivillige i nærmiljøet
Foto: Archie Hlophe
Vold og kriminalitet er blant resultatene av fattigdommen og hiv-epidemien i Sør-Afrika. Ved Emily Jordan House gjør frivillige en innsats for å bekjempe fattigdommen og dens verste konsekvenser.

 

Sør-Afrika har mer enn fem millioner mennesker som lever med hiv. Det er mer enn noe annet land i verden. Aids krever sitt, foreldrene dør og barna blir sittende igjen alene. Av landets 2,5 millioner foreldreløse har halvparten mistet foreldrene på grunn av aids. Samtidig lever nær halvparten av befolkningen på nesten femti millioner mennesker under fattigdomsgrensen på to dollar om dagen.

Disse problemene fører med seg store lidelser. Vold og kriminalitet er blant resultatene av fattigdommen og hiv-epidemien. Men afrikanerne har også sterke tradisjoner for omsorg, solidaritet og gjensidig hjelp. Dette er nedfelt i filosofien ubuntu – en filosofi som forplikter menneskene til å ta vare på hverandre.

Det finnes utallige mobiliseringer for å forebygge vold, kriminalitet og hiv/aids gjennom bekjempelse av fattigdom i Sør-Afrika. Vi har vært på Emily Jordan House i townshippet Kagiso, vest for Johannesburg.

Vi blir nærmest morsfigurer for mange av barna her i townshippet.

Emily Jordan House ble startet i 1998 av nettopp Emily Jordan (se faktaboks) som et selvhjelpssenter for hivpositive i townshippet og deres familier og venner. Da Emily Jordan døde i 2001 av aids, arvet sønnen Champ Morate huset. Han bestemte seg for å fortsette morens virksomhet og fikk med seg Robin Ratsaka. De omorganiserte virksomheten til et senter for hjemmebasert omsorg og behandling. Det var Morate og Ratsaka som bestemte seg for å kalle senteret for Emily Jordan House.

Frivillig arbeid
– I tillegg til oss arbeider 20 frivillige her, ingen får betalt, men vi får støtte fra ulike frivillige organisasjoner og fra næringslivet. South African Breweries sørger for at vi får mat og penger til driften. Vi får mat fra ulike matvarekjeder. Den distribuerer vi til trengende, og vi får klær fra kleskjeder som Woolworths.

 
Foto : Archie Hlophe

Dette forteller Robin Ratsaka når vi møter henne på senteret. Da hun var yngre ønsket hun å bli sosialarbeider, men det fantes ingen penger til å skaffe henne utdannelsen. Hun ønsker å rette mest mulig av virksomheten på senteret mot barn, dels for å sørge for at de har en best mulig oppvekst og dels for å bidra til å forebygge de sosiale problemene som følger med fattigdom.

– Her i Kagiso er det mange sårbare barn, fortsetter Robin, – enkelte er foreldreløse siden det er mange som er smittet eller har fått livene sine endret på grunn av hiv og aids her. Andre barn vokser opp i dysfunksjonelle familier. Felles for dem alle er at de som skal ta seg av disse barna ikke klarer det uten hjelp.

Sammen med Champ Morate overtok hun virksomheten i 2001. SA Breweries bidro med midler slik at de kunne bygge om huset til å passe til den nye virksomheten. – Vi hjelper foreldreløse barn, andre sårbare barn, pensjonister og andre som lider på grunn av hiv og aids.

Samfunnet rundt kjenner til senteret, og de rapporterer til dem dersom de ser at barn blir forsømt eller blir foreldreløse i nærmiljøet.

250 mennesker to ganger
Hun hevder at senteret tar seg av 250 mennesker med to hjemmebesøk til alle hver dag. Ingen bor på senteret. Med bare 20 frivillige er det nok å gjøre. – Men det hender også at folk i townshippet kommer og hjelper oss, forklarer Robin. Det er bra, for antallet barn som trenger hjelp øker, og det er knapt med ressurser.

– Vi blir nærmest morsfigurer for mange av barna her i townshippet, forklarer Robyn, – og det gjør meg trist at vi ikke har ressurser nok til å sørge for at de får alt de trenger.

Det er imidlertid ikke bare materielle behov de hjelper barna med på Emily Jordan House. Ungene får også hjelp til skolearbeidet. Det er viktig å forebygge at de føler seg som tapere.

– Vi hjelper dem med skolearbeidet før de får lov til å leke eller sette i gang med andre morsomme ting, forteller Robin. – Vi leker også med drama og poesi og tradisjonell afrikansk dans. Men kanskje er det vi er flinkest til er sport: Fotball for guttene, nettball for jentene.

Misbruk

Robin forteller også at de på huset tar et ansvar for å forsøke å identifisere og begrense misbruk av barn. De sosiale aktivitetene og hjelpen til lekselesning kan gi en viss pekepinn, tror hun. Og hun understreker også at de er nøye med å samarbeide med sosialarbeidere om disse sakene.

– Hvis noen av barna er for redde til å snakke om forholdene hjemme, kontakter vi en av sosialarbeiderne i townshippet, forteller hun. – Vi ser dem jevnlig, og vi oppdager raskt om de endrer oppførsel og trekker seg tilbake. Det kan være et symptom på misbruk, sier hun.

– Vi samarbeider også med skolene barna går på, sier Robin, – vi følger dem opp, for av og til makter ikke foreldrene å gjøre det selv. Det betyr at vi følger med på karakterene og vet om de kommer seg på skolen eller ikke. Hvis barna skulker, forsøker vi å ta affære slik at de  i hvert fall får en grunnleggende skolegang.

Men det er ikke bare barna i Kagiso som nyter godt av arbeidet de gjør på Emily Jordan House. Også pensjonistene – som virkelig har lite å leve av – kan komme og få hjelp. Blant annet deles det ut matpakker hver uke.

For Robin og Champ betyr det mye å kunne bidra til utviklingen av lokalsamfunnet. Men det er ikke uten problemer. Robin er nemlig lesbisk og Champ en åpen homofil mann. Homoseksualitet er svært tabuisert i afrikanske miljøer i Sør-Afrika, og Robin og Champ har møtt en viss motstand. Folk har hevdet at det var homsene og lesbene som har brakt aids til Sør-Afrika, og at huset derfor burde brennes ned. Men de fleste har nok likevel forstått at det arbeidet som gjøres fra Emily Jordan House kommer hele lokalsamfunnet til gode.

Dette er saken:
Emily Jordan var en sørafrikansk hivaktivist og en nærmiljøaktivist. Hun led selv av aids og startet et rådgivningssenter for hivpositive og aidsrammede i sitt eget hjem i townshippet Kagiso utenfor Johannesburg. Jordan døde i 2001.

I sin forrige rapport fra Sør-Afrika fortalte Utrops korrespondent Archie Hlophe om hvordan volden og de negative holdningene til kvinner og barn går i arv fra en generasjon til den neste. Det er imidlertid ikke det eneste sanne bildet av Sør-Afrika. I denne reportasjen har Hlophe besøkt Emyliy Jordan House, et senter som på frivillig basis gjør en stor jobb for å bekjempe fattigdommen i Sør-Afrika og ikke minst bryte den sirkelen hvor volden går i arv.

Skulle noen ønske å kontakte eller støtte dette senteret kan de nås på [email protected]