Guro Sibeko poengterte i et Utrop-innlegg den 31. januar at rasisme mot hvite er et forsvinnende lite problem som bidrar til å undergrave kampen mot den grove rasismen. Kenneth Brateng svarte i sin tekst, den 4. februar, med at identitetspolitikken han mener Sibeko ønsker seg ikke virker positivt på kampen mor rasisme. Her får han svar nedenfor.
Det er hyggelig at Kenneth Brateng i sitt svar til meg i Utrop viser at vi er enige i mye. Dessverre er vi nok likevel uenige i mer enn han tror. Vi er rett og slett ikke enige om hva rasisme er.
Allestedsnærværende rasisme
For Brateng er rasisme noe folk kan bestemme seg for å drive med – eller å la være. Gode mennesker driver ikke med rasisme, de lytter til melaninrike og mener alle mennesker har lik verdi. Det er rasister som gjør rasistiske ting, de hører til på ytre høyre og har tatt et kognitivt bevisst valg om å klassifisere mennesker basert på gruppetilhørighet.
For meg er rasismen allestedsnærværende. Den er i vennene mine som syns det er skumlere å gå hjem langs Trondheimsveien der lysene skinner fra cafeene og gruppene av melaninrike røykende hele tiden er innafor synsvidde, enn å gå i tomme gater på Frogner der ingen av de hvite inni leilighetene vil høre dem skrike. Den er i jordmødrene som forteller melaninrike gravide at de er heldige som venter deilige brune barn som kommer til å bli så søøøte, i legene som tror skrikene mine er kulturelle, i lærerne som syns de melaninrike elevene er helt utrolig flinke hvis de gjør det rett over middels godt, i bussjåførene som bare kontrollerer melaninrikes billetter, i politibetjentene som stripper melaninrike barn bak i politibiler, i utleiere og arbeidsgivere som velger det sikre kortet uten å tenke over hvorfor det alltid er hvitt, i redaktører som tillater seg å begynne å grine når de leser forfatteres beretninger om rasisme uten tanke for at de vifter med det hvite privilegiet det er å sjeldent måtte forholde seg til rasisme. Men den er også i mitt eget hjerte når det dunker fortere når jeg går forbi en melaninrik guttegjeng mer enn når jeg passerer en hvit, i mitt eget hode når jeg tror damer med hijab ikke er sjefer, i mitt eget blod når jeg ikke kan oppgi hvor vondt jeg har på en skala fra en til ti basert på hva jeg føler, men må basere meg på observerbare fysiske reaksjoner (kan jeg kommunisere? Klarer jeg å ikke gråte? Må jeg skjære grimaser?) fordi jeg har lært å ikke stole på min egen smertefølelse.
Vi blir blinde for de mekanismene som gjør at ytre høyre kan fortsette å rekruttere rasister, for alle de små, hverdagslige tingene som lærer oss alle at noen mennesker er mer verdt enn andre
Den er selvsagt også i morderiske nynazister og politikere på ytre høyre, men man trenger ikke være rasist for å gjøre rasisme. Verken Brateng eller jeg er rasister. Jeg gjør likevel rasisme hele tida, og jeg blir overraska hvis ikke Brateng gjør det, også.
Nødvendig med beinhard motpol
Brateng avslutter kommentaren sin med å spørre «Why change a winning team?» – Hvilket vinnerlag?, spør jeg. Det som ga oss ABB, Bærumsmorderen, ungdommene som drepte en annen ungdom i Sogndal og på Holmlia? Det som ga oss en politisk situasjon der åpenlys rasisme er et vinnerkort ved valg? Det som ga oss skolegårder der rasismen er tydeligere enn den var før jakkemerkene med «ikke mobb kameraten min» og festtalene om det fargerike fellesskapet? Det som ga oss et kulturliv som i stor grad er stengt for melaninrike? Hva i all verden har vi vunnet, egentlig?
Vi har jo ikke vunnet. Vi har tapt, og tapt, og tapt. Jeg mener mye av grunnen til dét er nettopp ideen om at hvis vi bare alle er fargeblinde, hvis vi bare bevisst velger å ikke plassere mennesker i bås utfra hudfarge og den slags, er vi ikke rasister, ergo gjør vi ikke rasistiske ting. Jeg skjønner at det er en forlokkende enkel løsning for folk som ikke sjøl er utsatt for rasisme. For oss som er det, blir det tydeligere og tydeligere at det ikke er noen løsning i det hele tatt.
Er man fargeblind, blir man nemlig også blind for rasisme. Kanskje ikke for den som finns blant rasister på ytre høyre, men definitivt for dem som finns inni oss sjøl, i venne våre, kjærestene våre, partifellene våre. Vi blir blinde for de mekanismene som gjør at ytre høyre kan fortsette å rekruttere rasister, for alle de små, hverdagslige tingene som lærer oss alle at noen mennesker er mer verdt enn andre. Vi lærer ikke det ved å få det eksplisitt fortalt. Vi lærer det ved å se det, i barnehagen og på skolen, på sjukehuset og på NAV, i filmene og i bøkene og i nyhetssendingene og i avisoppslagene. Og vi kommer til å fortsette å lære det, fortsette å reprodusere det, fortsette å lære det bort, til vi lærer oss å se at det er det vi gjør. Til å se farge, for å se rasisme. Først da kan et bevisst valg om å ikke være rasistisk, faktisk bety noe. Da kan vi innse at det kreves mye mer enn å gå rundt i verden å si «jeg ser ikke farge» eller «jeg mener at alle mennesker er like mye verdt». Det kreves arbeid, med oss sjøl og med hverandre. Det krever dessuten av vi tenker tanker som ikke får plass i kronikker som denne. Det er derfor jeg har skrevet boka “Rasismens poetikk”. Hvis Brateng sender meg adressen sin, kan han få et eksemplar.
Og selvsagt kreves det polarisering. Når den ene polen er nynazister, er ikke middelveien spesielt gylden. Da gjelder det å være en krystallklar, beinhard motpol.
