Opptøyenes bjørnetjeneste

Av
Claudio Castello
-
London brenner, som det heter i sangen til punk-bandet Clash. Mer enn et uttrykk over frustrasjon over egen fattigdom, virker det som om voldelige elementer har kapret noe som skulle være en protest mot systemvold, mener kommentaren.
Foto: flickr.com
Hva som skulle være en fredelig markering etter politiets maktmisbruk har endt opp som en nasjonal tragedie.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

For 30 år siden sang punk-bandet The Clash London`s Burning, på et tidspunkt hvor et hardt samfunnsklima, preget av fattigdom, polarisering og sterk institusjonell rasisme i London-politiet førte til voldelige opptøyer i store deler av den britiske hovedstaden.

Opprinnelsen til det triste spetakkelet vi ser i London nå finner vi 4. august, hvor 29-årige Mark Duggan ble skutt og drept av politiet. Etter at familie og venner av Duggan holdt en fredelig markering utenfor den lokale politistasjonen i Tottenham, kom det sent lørdag kveld til opptøyer som varte gjennom natten. Uroen har nå spredd seg utover hovedstaden til en rekke andre byer i England, som Birmingham, Liverpool og Manchester, og krevd frem til nå sitt fjerde offer.

Lovløst

Hva jeg finner mer sjokkerende enn noe annet er pøbelveldet som har fått lov til å utvikle seg frem samtidig som både politi og myndigheter har opptrådt alt fra vaklende til fraværende. I løpet av de siste dagene har enkelte deler av London nærmest blitt lovløse omårder. 
Idrettsarrangementer har blitt kansellert, butikker har blitt plyndret og gater satt i brann. Troverdige (ikke-tabloide) aviser som The Guardian og The Times skriver om tiåringer som er på plyndretokt sammen med foreldrene, og en video fra BBC viser en gjeng unggutter som tilsynelatende ser ut til å hjelpe en hardt skadd jevnaldrende. Kort tid viser det seg at de hjalp ham til fots for å stjele fra ryggsekken.

Her har vi ikke å gjøre med noe som har med systemkritikk å gjøre. Ihvertfall ikke nå. Selv om det opprinnelig startet som en protest mot politivold og enkelte politimenns manglende oppgjør med egen institusjonell rasisme, så har dette blitt kapret av hodeløse folk med for mye fritid og ingen annen ønske enn å skade andre eller andres eiendom.

Voldskultur

Storbritannia er i motsetning til Norge et kraftig inndelt klassesamfunn. Årtier med en amerikansklignende ultrakapitalistisk samfunnsutvikling har skapt en i overveldende grad afro-karibisk underklasse som lever parallelt, og på utsiden av det etablerte. Men først og fremst er ikke dette et spørsmål om hudfarge; for også valdig mange av Londons- og Englands- fattige er hvite engelskmenn. Flere av gjengene som har plyndret er etnisk blandede, og butikkeierne som dannet en provisorisk form for borgervern under de verste opptøyene på Clapham Junction sør i London var kurdiske innvandrere.

Opptøyene blir helt klart et uttrykk for frustrasjon over en egen livssituasjon, og et vondt pekefinger overfor storsamfunnet. Når dette kombineres med det faktum at enkelte bydeler i Storbritannias største urbane sentre har i årevis slitt med sosiale problemer og en endemisk voldskultur, så blir det hele til en eksplosiv og livsfarlig blanding.

Kontraproduktivt

Jeg har ikke noe imot at folk viser sin misnøye og protesterer. Uten protester ville vi ikke fått åtte timer med arbeidsdag eller egypterne ha kastet ut diktatoren Hosni Mubarak fra makten. 
Samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke på det som har foregått på den andre siden av Nordsjøen som tragisk og kontraproduktiv. Områder som Croydon i London, Toxteth i Liverpool og Moss Side i Manchester sliter allerede med fattigdom og høy arbeidsledighet. Ved at gjengene brant og plyndret lokale butikker og eiendommer før politiet kom for å skape orden, så har man virkelig skutt seg selv foten. Butikk- og småbedriftseiere vil mest sannsynlig flytte vekk fra pøbelveldet. Noen områder kan bli så stigmatiserte etter volden at vanlige arbeidstakere ikke vil bo der eller investorer bruke penger. Arbeidsplasser og livsviktige pengeoverføringer vil falle bort, og allerede fattige områder som sliter i den fellesbritiske økonomiske krisen bli enda fattigere. 

For Londons (og andre byers) skyld er det å håpe at spørsmål blir besvart og viktige problemstillinger blir forsøkt løst. Ihvertfall inntil neste gang det brenner i gatene.  

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER