Jeg har sett mange svarte mennesker i Granada, den spanske storbyen som for tiden er mitt hjemsted. Men et påfallende trekk har de alle til felles; de selger skjerf og pirat-CDer på gaten. Bortsett fra når det regner. Da selger de paraplyer i steden. De stiller seg opp på hjørner og plasser, gjerne bare en meter fra hverandre, og betrakter rolig menneskemylderet som summer omkring dem. Denne geskjeften er faktisk så utbredt blandt afrikanere at jeg hittill aldri har sett en eneste svart mann som hverken står på gatehjørnet eller triller en bag spekket med nye varer etter seg. Ikke det at det er noe galt i å være gateselger. Det er sikkert et utfordrende yrke. Men jeg må innrømme at jeg blir en smule trist av det. Det er noe deprimerende ved at det blant Granadas 400.000 innbyggere ikke finnes en eneste svart person som har valgt seg noe annet å leve av.
En annen som alltid er tilstedeværende i Granadas plasser og hjørner er Jomfru Maria. Selv i de mest folksomme gater har fromme spanjoler laget innhugg i veggen og plassert en liten plastjomfru inn bak en glassplate. Der sitter hun i kaskader av silkeblomster. Uaffektert av eksos og støy, fyll og hor. Om natten er de små altrene opplyst, og er man full nok, kan man nesten tro at himmelen, eller dommedag, er nær.
Det var på en slik mørk kveld at Fredrik Samboer og jeg fniste gjennom gatene hjem fra en av byens utallige barer da en svart mann i kjent stil skranglet forbi oss med halvfull trillebag.
-Hvorfor er det alltid sånn, da?, sukket jeg.
-Hvordan sånn?
-Da vi kom til Frankrike, var alle dassvaktene svarte. I Tyskland solgte de dop og plukket søppel. Her selger de skjerf og piratCDer. Hvorfor er det sånn?
-Det er ikke så enkelt.
-Men jeg vil så gjerne se at det ikke er sånn jeg, Fredrik.
I det samme passerte vi en gråtende jomfru bak en glassplate. Og hun så så trist på meg.
-Som du vil, sa hun.
Neste morgen, da vi var ut på jakt etter vann og en kopp kaffe, opptaget jeg det første tegnet. Der, over en av Granadas største plasser, strenet en rank, svart mann uten trillebag! Han var ikledt en fasjonabel dress og ved hånden holdt han sønnen, som var like rank i ryggen som ham selv. Uten å vifte med så mye som en piratCD, svingte han opp døren til et av byens beste spisesteder og forsvant inn.
-Det må være et tegn!
Fredrik nikket.
-Sannsynligvis.
Noen timer senere, begynte det å regne. Vi stilte oss under et tak, bare for å betrakte hvordan skjerf-selgerne ryddet sammen lammullsskjerfene og pakket ut paraplyene i steden. I det skyene brøt opp, snudde jeg meg for å gå, og ble møtt av tegn nummer to. Hun var nonne. Kledt i hvitt og brunt og ansiktet som stakk ut fra de middelalderske gevantene var svart. Og hun var så mild og vakker. Et øyeblikk trodde jeg hun var en engel. Nå har det skjedd, tenkte jeg. Nå blir jeg faen meg religiøs også. Hun smilte til meg med all guds nåde og spurte hva klokken var. Fredrik måtte svare. Jeg bare måpte.
-Jeg trenger en drink.
Fredrik nikket.
-Det var nok tegn nummer to.
Han tok meg i hånden og så duret vi nedover til min bar nummer én, der ikke en gang tegn fra himmelen kan vippe meg av pinnen. Vel fremme på Bohemia jazz-café, pustet vi ut. Jeg fikk min kanel-likør og tenkte at alt nok var tilfeldig. Men så fikk jeg et tegn nummer tre.
En gjennomsnittlig god jazzpianist hadde hele tiden sittet og lekt seg med tangentene i en krok av baren. Men nå hørte jeg plutselig en trumpettone så fløyelsmyk og barberblad-skarp at den var Miles og Chet verdig. Og der satt han, en ung svart mann. Og han spilte som en gud.
-Det finnes nok ikke tilfeldigheter, sa Fredrik.
I speilet bak ham så jeg i det samme mitt eget ansikt. Like mørkt som trompetistens. Jeg har aldri solgt et skjerf i hele mitt liv, tenkte jeg. Og jeg er jo her! Yo, gud. Jeg har tatt hintet.
