Foto: Claudio Castello
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Oslo-fødte Mirza er utdannet sivilingeniør fra NTNU, leder nettverket ambisjoner.no og har ikke noe i mot å bli omtalt som en “annerledes flerkulturell person”. Han har bodd og jobbet i Belgia, har ikke helt sansen for Bollywood og elsker å gå på vinsmaking. Og i motsetning til mange “flerkulturelle” har han valgt å gjøre vestkanten til sitt hjem.
– Først og fremst var det jobbhensyn som gjorde at min familie og jeg flyttet dit vi bor nå. For meg er det vanskelig å forestille meg selv boende på et annet sted enn nettopp Besserud, sier han.
Trives med å være atypisk
Mirza innrømmer uten å nøle å ha tatt valg i livet som slett ikke passer inn i det bildet mange har av norsk-pakistanere.
– Jeg har vokst opp praktisk talt hele livet på vestkanten og fulgt utdannings- og livsmønstre man vanligvis ville forbinde med en gjennomsnitts vestkantgutt.
Under studietiden fikk han tilbud om å jobbe ute i den store verden, og slo til med en gang.
– Jeg fant likegodt ut at jeg kunne videreutvikle meg gjennom jobb og studier i Brussel. Som 21-åring var det nokså krevende å dra ut i den store verden, men erfaringene har bare vært til fordel. Jeg fikk møte nye mennesker, jobbet praktisk med mangfold, og lærte nye kulturer å kjenne på en måte som gjorde at en helt ny verden åpnet seg for meg.
Fransk-pussing
Gjennom jobben fikk han ansvar i firmaet for en franskspråklig avdeling. Mirza, som trodde han var god i fransk etter gode språkfagskarakterer fra videregående, måtte likevel kurses om.
– Fransken min var nok litt rusten da jeg kom nedover. Heldigvis fikk jeg overbevist språkopplæringen der nede at det var kun ordforrådet jeg hadde problemer med, ikke grammatikken. Og da slapp jeg å bli sendt ned til førstenivå, sier han med et smil.
Kulturforskjeller er relative
I den svært internasjonale metropolen Brussel fikk han erfare at kulturforskjeller ikke behøver å være noe man skal overfokusere på.
– I seg selv er mangfold spennende, særlig når det gjelder folks væremåte og sedvane i jobbsituasjoner. Spanske sjefer har en mye mer avslappet måte å føre en jobblunsj på enn tyske sjefer, og sør-europeere har en annen måte å drive problemløsning på enn skandinaver. Men samtidig er det viktig å være oppmerksom på at det ene ikke er bedre enn det andre. Noe av det viktigste jeg lærte der nede og som jeg har tatt med hjem til Norge, er å akseptere folks forskjeller og likheter. Jeg har i det hele tatt sluttet å tenke på kulturbakgrunn, men heller se på personlighet.
Heller sær enn religiøs
Er det en ting Mirza ikke helt har sansen for, så er det bollywoodfilmer.
– Første gang jeg var på en pakistansk fest, var jeg 18 år. Jeg var imponert over det spesielle kameratskapet og respekten man viste overfor hverandre, men bollywood-filmene og musikken som man pleier å ha på disse samlingene syntes jeg var noe av det latterligste.
Kan du klare å se en Bollywoodfilm nå?
– Tja, hvis filmen er grei, så kan jeg tåle det.
Tiden på kontinentet og mange turer til Frankrike gjorde også sitt til at han ble introdusert for og fascinert av vinsmaking.
– Selv om jeg ikke drikker, så liker jeg opplevelsen av en god vinsmaking. Se slott, vinkjellere, og lære om de lokale alkoholvariantene.
Vestkant, øllandet Belgia og vinlandet Frankrike til tross, Mirza sier han heldigvis aldri opplevd har noe særlig drikkepress.
– Jeg har aldri drukket alkohol, men ikke fordi jeg er spesielt troende. Jeg drikker jo heller ikke kaffe eller te, men bare cola. Tror det har å gjøre med at jeg heller er sær enn religiøs.
Må lære av hverandre
Mirza har venner både på Oslos beste vestkant og Grønland. Han synes det er synd at folk skal dele seg i ulike leirer, uten noe særlig kjennskap til hverandres virkelighet.
– En gang inviterte jeg en kompis som har koreansk adoptivbarnbakgrunn hjem til meg. Han nektet plent å tro at “en som meg” kunne bo i Holmenkollåsen. Og jeg har selv måttet ta med meg enkelte av vestkantkompisene mine for at de skulle bli kjent og se denne siden av Oslo som ikke vises i nyhetene.
Han har troen på møteplasser. Men da er åpenhet på begge sider av gjerdet et must.
– Jeg har alltid følt meg hjemme i den varianten av norsk kultur som kjennetegner Oslo Vest. Jeg har også oppdaget det gode i den pakistanske kulturen. Å kunne være åpen, ikke fordømmende, og med så få fordommer som mulig er viktig når man kommer et nytt menneske eller en ny erfaring i møte. Hvis noen spør hvor jeg hører hjemme, så vil jeg svare med å si at hele verden er min tumleplass, avrunder han.
