Lørdag 21. Mars var den internasjonale FN-dagen mot rasediskriminering. Strukturell diskriminering og rasisme lever i beste velgående i det norske helsevesenet, selv etter stødige forsøk på kompetansehevende tiltak og mange offentlig avslørte eksempler på hvordan helsepersonell kan bli avledet av sine egne fordommer mot å gi nødvendig helsetilbud.
Diskriminering kan skje ved tankeløshet og uvitenhet
Umar Ashraf skrev i 2017 kronikken «Helsevesenet trenger mangfoldskompetanse», der han tok for seg hvordan mange innvandrere, og spesielt menn, kan oppleve diskriminering og rasisme i sine møter med helsevesenet. Dette er et problem helsevesenet må ta tak i, og tiltakene må være ramme bredt.
Helsepersonelloven kap. 2 §4 lyder som følger: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.
Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.»
Fordommer mot innvandrere, flyktninger, etniske minoriteter og urfolk påvirker utførelsen av helsepersonellets arbeide. Det verste er at pasientene ikke får et tilstrekkelig helsetilbud når fordommer tåkelegger profesjonelle begrunnelser. Som Ashraf beskrev i sin tekst:
«Leger sverger på å behandle alle pasienter likt, likevel er det ikke alltid slik. Helsepersonell flest er ikke rasistiske. Men de opererer i et iboende rasistisk system. Deres egne underbevisste fordommer og negative antagelser kan påvirke måten de behandler pasienter på. Er det slik at helsevesenet diskriminerer bevisst?, ikke nødvendigvis. Men fortsatt vil jeg kalle det strukturell rasisme og diskriminering. Hvordan det? Jo, fordi diskriminering kan skje ved tankeløshet, uvitenhet, fordommer eller rasebaserte stereotypier.»
Plikter å utføre likeverdige helsetjenester
Spørsmålet er da, hvor ligger ansvaret når helsepersonell, bevisst eller ubevisst, begår lovbrudd på grunn av fordommene sine samtidig som pasientenes helse potensielt kan forverres av disse uheldige møtene? Det er ikke bare klinisk personell som må styrke mangfoldskompetansen sin, det gjelder også ledere og andre mennesker i administrative stillinger i helsevesenet. Mange kvier seg for å ta opp kollegaenes fordommer, samtidig som vi har en moralsk plikt til å ransake oss selv ved å avlære fordommer og rasistiske stereotyper. Dette er også en del av vår jobb som helsepersonell, å sikre at vi utøver likeverdige helsetjenester for hele befolkningen ved å tilstrebe å bli bevisste mennesker.
Mangfoldskompetanse er avgjørende
Selv jobber jeg med og for innvandrere, flyktninger og etniske minoriteter som er funksjonshemmede. Min opplevelse av fordommer blant helsepersonell er især basert på min erfaring med manglende norskkunnskaper hos pasientene og sammensatte medisinske bilder med symptomer som uttrykkes forskjellige fra kultur til kultur.
I lys av NAV-skandalen kan noen tro at mistenkeliggjøring av syke og funksjonshemmede mennesker skjer kun i forvaltningsarenaer, men dette er dessverre en holdning som eksisterer i helsevesenet også. Mange glemmer at yrkene våre finnes for å utøve helsehjelp, ikke for å være portvoktere av velferdsstaten. Vi har både lover og retningslinjer å forholde oss til, men viktigst, medmenneskelighet og respekt for personenes erfaringer og tilstand.
Mange glemmer at yrkene våre finnes for å utøve helsehjelp, ikke for å være portvoktere av velferdsstaten
Når innvandrere og flyktninger som er funksjonshemmede kommer til Norge, har mange opplevd krig og traumer, i tillegg til ekskludering fra utdanningssystemer eller andre sosiale arenaer i sine hjemland på grunn av manglende hjelpemidler og/eller kunnskap. Det er uhyre viktig å styrke både mangfoldskompetanse og flerspråklighetskompetanse blant helsepersonell for å ivareta denne gruppen.
Funksjonshemmede innvandrere har et ekstra vanskelig utgangspunkt
I Folkehelserapporten fra 2018, står det kort forklart at:
«Opprinnelsesland, innvandringsårsak og botid i Norge har stor betydning for helsa. Flyktninger har dårligere helseprofil enn de som kommer til Norge på grunn av familiegjenforening, arbeid og utdanning.»
Den samme rapporten peker på sosiale forskjeller i befolkningen:
«De sosiale helseforskjellene gjelder for nesten alle sykdommer og plager. Sosial status påvirker helsa, men det kan også være en omvendt årsaks-sammenheng; helseplager kan gjøre at man får problemer med utdanning og arbeidsliv, og dermed lav sosioøkonomisk posisjon. Samtidig kan problemer med økonomi og arbeidsliv øke risikoen for helseplager og sykdom.»
Mange høyt utdannede mennesker i helsevesenet forventer at andre voksne skal kunne uttrykke seg og håndtere helseinformasjon på lik linje som de selv gjør. Veldig få reflekterer over kontekstuelle og sosiale faktorer som har forstyrret læringsprosesser hos voksne, og som gjør at noen funksjonshemmede innvandrere klarer ikke å ta vare på egen helse på lik linje enn norskfødte. Det kommer mange fordommer rennende inn, når det mistenkes at folk later som de har verre helse enn prøver og tester viser, når deres medisinsk bilde egentlig er veldig sammensatt og de rent språklig og kulturelt uttrykker smerte og frustrasjon på andre måter enn det vi i Europa ofte gjør.
Kompetanseutvikling blant de som rekrutterer
Når det gjelder etniske minoriteter og urfolk, er ikke statusen spesielt oppløftende heller. Vi vet at både samisk og kvensk befolkning opplever at deres behov for ivaretakelse i helsevesenet ikke er møtt. I en undersøkelse utført av Ketil Hansen ved Universitetet i Tromsø, ble det avdekket at 1 av 3 samene føler seg diskriminert og mobbet i møte med storsamfunnet, noe som forverrer helsetilstanden deres. Spesielt i Midt- og Nord-Norge er det viktig at helsepersonell opparbeider seg kunnskap om brukere med samisk og kvensk bakgrunn, og større strukturelle endringer kan være avgjørende for å kunne ivareta disse gruppenes behov. Som Bodil Hansen Blix påpekte i sin kunnskapsoppsummering Helse- og omsorgstjenester for den samiske befolkningen i Norge:
«I Norge har den politiske målsettingen vært å gi et kulturelt tilrettelagt tilbud til den samiske befolkningen innenfor de etablerte tjenestene i stedet for å utvikle tjenester spesifikt for den samiske befolkningen.»
Enhet for migrasjonshelse i Folkehelseinstituttet (tidligere NAKMI), har i mange år arbeidet med å øke kompetanse hos helsepersonell rundt helse hos urfolk, innvandrere, flyktninger og asylsøkere. Likevel opplever mange fortsatt å bli diskriminert i møte med helsevesenet. Økt mangfoldskompetanse er viktig, men strukturell rasisme og diskriminering må tas tak på flere nivåer i helse- og omsorgssystemet.
Først, må mangfoldskompetanse høyere opp i den politiske agendaen, for å kunne ivareta urfolk, innvandrere og flyktninger i helsevesenet. Lederne, tillitsvalgte og personvernombud ved alle helseinstitusjoner må selv ta ansvar for implementering av konkrete tiltak som har som mål å øke mangfoldet blant helsepersonell på alle nivåer. For å øke mangfoldskompetansen bør det bli mer representasjon blant de ovennevnte stillinger, og til dét trengs mer strategisk kompetanseutvikling blant rekrutteringsansvarlige. Her må eksisterende institusjoner som Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet IMDi, bistå i kompetanseheving av alle involverte i rekrutteringsprosesser i helsevesenet.
Større mangfold – også i helseforskning
En annen faktor for å øke mangfoldskompetanse blant helsepersonell er å sette fokus på å åpne for kulturell og etnisk mangfold blant forskere og medforskere. Helsepersonell er pålagt å jobbe evidensbasert, men hva skjer når denne evidensen ikke har et mangfoldsperspektiv i sin utvikling? Det er fortsatt en høy andel av helseforskning som ikke involverer medforskere med egne erfaringer. I de fleste fagområdene er det fortsatt stor mangel på mangfoldsperspektiv for å planlegge og gjennomføre forskningsprosjekter. Å kunne involvere både studier fra andre land fra et avkoloniseringsperspektiv i akademia, samt økning av deltakelse blant folk med forskjellige språklig, kulturell og etnisk bakgrunn, kan berike i nasjonale forskningsprosjekter og samtidig bidra til større åpenhet og forbedring i utvikling av helsetilbudet i Norge.
På individnivå, må vi begynne å innse at formell faglig kunnskap hos helsepersonell er like viktig som personlig egnethet. Hver enkel person som velger å jobbe som helsepersonell burde øve regelmessig på å konfrontere sine egne etniske og rasistiske fordommer og fremmedfrykt. Vi har en plikt til å gi likeverdige helsetjenester til hele befolkningen. Da er det også opp til oss selv å avlære rasistiske, kulturelle og etniske stereotyper som forstyrrer profesjonsutøvelsen vår. Alle pasienter har krav på å bli mottatt med respekt og profesjonalitet.