Foto: Pixabay
Samtidig har Norge valgt å sette noen grenser for ytringsfriheten. Hatefulle og diskriminerende ytringer er forbudt. Dette forbudet skal beskytte selve ytringsfriheten. Hatytringer i seg selv innskrenker ytringsfriheten ved å skremme folk fra å delta i samfunnsdebatten. Dessuten skal bestemmelsen beskytte minoriteter mot det hat som kan oppstå mot dem i storsamfunnet.
Det vi diskuterer nå er i hvilken grad ytterliggående grupper, med en retorikk som ligger tett opp mot, eller utenfor den grensen loven setter, skal få bruke biblioteket som møtelokale og talerstol. Vi mener bibliotekene har et valg. Takk til professor Joron Pihl som har satt søkelyset på denne problematikken.
Biblioteket har et valg
Sivilombudsmannen gjorde, som kjent, en vurdering av det avslaget Kristiansand folkebibliotek ga på SIANs søknad om å leie møtelokale i 2015. Som jeg har framholdt i et tidligere innlegg, sier Sivilombudsmannen i sin uttalelse at det er grunn til å merke seg at bibliotekene ikke har et selvstendig ansvar for at myndighetene skal oppfylle sine plikter til å sikre ytringsfrihet. Denne plikten må balanseres mot at folkebiblioteket skal være et sted for alle kommunens innbyggere.
Det er åpenbart at her er det rom for skjønn. Knut Skansens skriver i sitt innlegg 17.mai at Sivilombudsmannens uttalelse fra 2016 skaper presedens for utleie til ytterliggående grupper som SIAN. Det kan umulig være riktig. I uttalelsen står det «Bibliotekene må nok ha et visst rom for skjønn i situasjoner der det er snakk om å fremsette ytringer som grenser mot det straffbare og som vil oppfattes som grove krenkelser, ikke minst for andre brukere av biblioteket. En generell henvisning til at en organisasjons formål er i strid kommunens verdier – slik som det er gjort her – kan imidlertid ikke være tilstrekkelig». Det var altså bibliotekets begrunnelse som ikke holdt.
Slik jeg leser biblioteksjefenes innlegg fra 22.mai uttrykkes her et mer nyansert syn på hvilke forutsetninger som bør være til stede for å la slike organisasjoner holde åpne møter på biblioteket. Det samme gjelder innlegget til Vidar Lund fra 17.mai. Biblioteksjefene sier at biblioteket kan stille som krav om at mot-debattanter skal være representert eller at ordstyrer må oppleves som nøytral, dersom organisasjonen ønsker å holde et åpent folkemøte for å sette sitt syn under debatt. Det annonserte åpne møtet på Deichman Majorstua 18.april er interessant som eksempel i denne sammenhengen. På dette møtet, arrangert av Selvstendighetspartiet, var Lars Thorsen, som er dømt for brudd på straffelovens §185 om diskriminerende og hatefulle ytringer, invitert for å fortelle om «hekseprosessen mot ham.» Selvstendighetspartiet fikk tillatelse til å avholde møtet, uten at noen krav i tråd med de biblioteksjefene nevner ble stilt. Det åpne møtet ble likevel ikke gjennomført, men det var fordi biblioteket ble korona-stengt.
Dette møtet faller klart inn under de situasjonene der Sivilombudsmannen mener det er et visst rom for bruk av skjønn. Hele poenget med møtet var å forsvare ytringer som var dømt etter straffeloven. Med andre ord dreide møtet seg uten tvil om ytringer som «grenset mot det straffbare og som vil bli oppfattet som grove krenkelser, ikke minst for andre brukere av biblioteket». Biblioteksjefen hadde så vidt jeg vet ingen planer om å ha ansatte til stede som kunne anmelde antatt straffbare ytringer.
Hatefulle ytringer skal ikke framføres på folkebiblioteket
Så noen kommentarer til biblioteksjefenes henvisning til mitt innlegg. Det hevdes at jeg tror verden og Norge blir et tryggere sted ved at denne typen organisasjon ikke slipper til på biblioteket. Det har jeg aldri skrevet. Jeg er innforstått med at forskningen ikke har trukket klare konklusjoner når det gjelder i hvilken grad en restriktiv linje når det gjelder hatytringer og rasisme reduserer eller øker oppslutningen om slike holdninger (Taraku 2019). Men jeg kan ikke med min beste vilje se at» trollet kommer opp i sola og sprekker» ved at SIANs leder uimotsagt får forsvare sine straffedømte hatytringer på biblioteket.
For de av oss som er et mål for fiendebildet til grupper som SIAN, er disse gruppene en reell trussel
Jeg skrev i innlegget at å si nei til SIAN på biblioteket ikke er det samme som å si nei til at denne grupperingen skal få ytre seg i det hele tatt. Biblioteksjefene spør derfor hvilke andre arenaer jeg mener kan brukes for å slippe ulike stemmer til. Mitt svar er at disse gruppene fortsatt har anledning til å bruke nettet og til å produsere og dele ut publikasjoner (uten straffbare ytringer). Det er dessuten et godt utvalg av kommersielle møtelokaler som kan leies (selv om det nok ikke faller inn under begrepet «offentlig rom», som var begrepet jeg brukte).
Også Sivilombudsmannen må jo mene at det finnes andre arenaer der ytringer kan framsettes, siden hen sier at alle ikke har krav på å låne folkebibliotekets lokaler til å ytre sine meninger på den måten de selv ønsker.
Jeg er enig med nestleder i Norsk Bibliotekforening, Lars Egeland, som i et innlegg sier: «Det er mulig at Lars Thorsen skal ha rett til å arrangere et møte der han kan få ytre seg. På forhånd vet vi jo ikke hva han skal si. Hvis han kommer med hatefulle ytringer, kan han bli dømt på nytt. Lars Thorsens rett til å ytre seg betyr imidlertid ikke at han skal ha rett til å ytre seg i biblioteket.
Biblioteket skal være et trygt sted for alle. Ta redaktøransvaret
Jeg vil gjenta det som et er svært viktig poeng for Fagforbundet: For de av oss som er et mål for fiendebildet til grupper som SIAN, er disse gruppene en reell trussel. Jeg sjekker av og til SIANs nettsider for å følge med på hva de skriver. I kommentarfeltet under et innlegg mot Joron Pihls artikkel, skriver SIANs Lars Thorsen: «Europa har avvist islam før. Vi kan gjøre det igjen. Jo lenger vi venter, jo mer grisete blir prosessen.» Dette er en klar trussel om voldsbruk i framtida. Skal de virkelig få bruke folkebiblioteket som talerstol? Hvor langt skal vi tøye strikken for å finne grunner som gjør det mulig. Vi har et valg!
Thorsen bruker begrepet kulturmarxisme i sitt innlegg. Behring Breivik nevner i sitt manifest kulturmarxist 103 ganger og kulturmarxisme 347 ganger. Ifølge Wikipedia ble begrepet kulturmarxisme utviklet i høyreorientert politisk retorikk, særlig blant «hvite nasjonalister» i USA. Vi snakker ikke om vanlige meningsbærere når det gjelder SIAN.
Bildet Joron Pihl gjengir av den nynazistiske Nordiske motstandsrørelsen er et skremmende syn. Denne organisasjonen har forgreininger i Norge og er ikke forbudt her i landet. Hovedfienden til bevegelsen er jøder, men alle som ikke er hvite, skal fjernes. Denne organisasjonen blir av nordiske sikkerhetsmyndigheter vurdert som den farligste høyreekstreme grupperingen i Norden, og antas å spille en hovedrolle i det nordiske hvit makt-miljøet.
Knut Skansen sier i et intervju at han ville sagt ja også til denne organisasjonen fordi han ikke har hjemmel til å si nei. «Så sant en organisasjon er lovlig, de overholder våre retningslinjer og vi har kapasitet, så har jeg ikke hjemmel til å si nei». Jeg håper han er feilsitert. Ut fra det som er lagt fram over, kan jeg ikke skjønne at dette er holdbart. Det er fint at vi nå får en grundig diskusjon om disse temaene, så vi ikke ramler helt i grøfta ved neste korsvei.
Vi mener i tråd med innleggene til Ragnar Audunson og Vidar Lund at bibliotekene må ta redaktørrollen på alvor. I dette ligger også at en må ta et ansvar for at biblioteket fortsatt skal være et trygt sted for bibliotekets brukere og ansatte.
Denne teksten er også publisert av Bok og Bibliotek, som formidler deler av denne debatten parallelt med Utrop.
