– I’m nobody

 

Ute er det gresselig kaldt. Det snør, og det begynner å bli mørke kvelden. Det er da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden.

I denne kulden og i dette mørket går det en fattig gutt, med strikkelue på hodet og sommersko på beina langs Akerselva. Gutten heter Amidou og kommer fra Mali. Amidou fryser, men har ikke tjent noen penger hele dagen, og kan ikke gå hjem. Han vet at husieren snart vil kaste ham ut hvis han ikke betaler de tusenlappene han krever for den siste måneden i året. Amidou er kald.

Land uten muligheter
Spania åtte år tidligere. Etter en lang reise klarer til slutt Amidou å komme seg helt fra Mali i Afrika og inn i Spania. Han er i tjueårene. I Mali er det ingen framtid, målet er Europa. Etter hvert får han jobb i byggebransjen og tjener nok til å kunne overleve. Så kommer finanskrisen, og han mister jobben. Det er ikke lenger noen muligheter i Spania. Som afrikansk flyktning er han den første finanskrisen går utover. I en avis leser Amidou om Norge. Der står det at arbeidsmarkedet er bra og at det finnes muligheter i dette landet langt mot nord. Han bestemmer seg for å prøve. Pakker sakene sine og reiser.

En gang i måneden ringer jeg mamma. Men forteller aldri hva jeg holder på med.

Oslo mars 2011. Det er fremdeles vinter og kaldt når Amidou ankommer Norge. Han kjenner ingen, vet lite om landet bortsett fra det han har lest i avisen. Amidou prøver å søke jobber, han besøker NAV, men der kan ingen hjelpe. Han har ingen rettigheter. Dagene går, han har ingen steder å bo, ingen penger til mat. Om nettene sover han på Oslo S, sittende på en benk eller i en park.

– Hvordan skal jeg overleve?, tenker Amidou.

Livet langs elva
Han tenker på moren, søskene sine, og faren som er død.

– Jeg kom til Europa for å hjelpe dem, men nå er det jeg som trenger hjelp.

Men det er ingen hjelp å få. Han har ikke snakket med en norsk person siden han kom, kjenner ingen. Til slutt er det ingen vei tilbake, skal han overleve må han begynne å selge hasj. Amidou blir en av gateguttene langs Akerselva.

– Hadde jeg vist det jeg vet nå, hadde jeg aldri kommet. Men det var jo ingen muligheter i Spania heller, sier Amidou.

– Hver dag når jeg våkner, spør jeg meg selv: “Hvorfor kom jeg hit og hvordan kan jeg komme meg ut av denne situasjonen?”

Han stirrer tomt ut i lufta.

– Det handler om å finne en måte å overleve på, sier han.

Månedene går. Seks måneder sover han ute eller sittende på en benk. Dagene går over i hverandre. Etter hvert begynner han selv å røyke. For ikke å fryse eller for å klare å sove.

Telefon til mamma
– En gang i måneden ringer jeg mamma. Men forteller aldri hva jeg holder på med. Jeg sier at det går bra med meg og at jeg en dag skal komme tilbake for å se dem igjen.

Han kan ikke reise hjem, slik som ting er nå. Ikke har han penger til reisen heller.

– Vanlige dager går jeg rundt her i ti timer, kanskje mer, i alt slags vær. Det er hardt arbeid, jeg tjener nesten ingen ting. Jeg spiser for det meste ris, av og til unner jeg meg en kebab på et billig sted i Torggata.

Men Amidou har en drøm. At han en dag tjener det han trenger for å kjøpe seg en jordflekk.

– Jeg drømmer om å sette opp et lite hus og få min egen familie.

– Tror du jeg klarer det? spør han.

Journalistens historie
Det er ettermiddag noen dager før julaften. Jeg løper ut av kontoret, på den andre siden av gaten ser jeg to politifolk og en afrikaner. Jeg kan se den ene politimannen be gutten ta av seg buksene midt på gaten i kulden. Gutten tar av seg skoene, gir dem til politimannen og trekker ned buksene. Jeg går nærmere, men klarer ikke helt å gå videre. Hva holder de på med, midt på gaten i Oslo. Så forferdlig ydmykende. Er dette lov?

Noen dager senere. Amidou sitter foran meg på en kafé. Dette er helt vanlig at politiet gjør dette, sier han. Hvis de har mistanke om at vi har noe. De sparer sikkert tid på å be oss ta av oss klærne på gaten, istedet for å ta oss med inn i en bil eller på stasjonen.

– Men, jeg har vært heldig, sier han, det er ikke så ofte jeg har blitt stoppet av politiet.

Vi drikker kaffe. Han forteller meg at jeg er den første norske han prater med. Jeg kjenner bare en person, han bor i Trondheim. Ellers snakker jeg bare litt med noen av de andre guttene her nede i gaten.

Folk vil ikke vite om andre mennesker her i Norge. Hadde jeg bare hatt en venn, sier Amidou. Hvis man ikke snakker med noen eller kjenner noen, så blir man til slutt nobody, sier han.

Nyttårskvelden
Ingen har kjøpt noe av Amidou hele dagen. Sulten og forfrossen går han der. Snøfnuggene faller ned i strikkehatten, men slikt tenker han ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinner det lys, og det lukter deilig mat i gatene, det er jo nyttårsaften.

Da tikker det inn en melding på telefonen min:

– Hi, I just wanna wish you Happy New Year. Amidou.

En uke senere kommer det en ny melding:

– Sist fredag etter at vi hadde drukket kaffe, gikk jeg som vanlig rundt i gatene. Så ble jeg tatt av politiet. To dager senere ble jeg depotert til Spania. Nå ser jeg ingen andre muligheter enn å prøve å komme tilbake til Oslo. Håper å høre fra deg.