- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Hva kan vi tåle av kritikk av religion og innvandring? Bør noen holdninger skjermes fra offentligheten? Øker fordommer og rasisme mot innvandrere av at folk bruker sin rett til å si hva de mener? Bekjempes fordommer og rasisme best nettopp ved å trekke grumsete holdninger fram i lyset? Og hvordan kan personer med innvandrerbakgrunn bidra positivt til en slik debatt?
“Allah-stunt”
Vivekananthan var i etterkant av stuntet spent om han kom til å bli arrestert eller siktet. Samtidig begrunnet han opptrinnet med at han ville utfordre idéen om hva som er en akseptabel ytring eller ikke.
– Spørsmålet her er om denne videoen virkelig kan oppfattes som en trussel, sa han.
Økt islamofobi preger forsidene
Han mener de siste årenes økning i islamofobi også har gjort seg gjeldende i pressen og i journalisters egne holdninger.
– Vi fikk et paradigmeskifte etter Fadime-saken og 9/11. Norsk presses dekning om innvandring, og spesielt islam er generelt blitt negativt, noe som også preger “videosaken”. Når OMOD-leder Akhenaton de Leon advarte i forbindelsen med opptøyene i Paris for en del år tilbake om potensialet for lignende tilstander i Oslo ble det aldri tolket som en trussel.
Overspent diskusjon og samfunnskritikk
Ifølge Åmås er debatten om ytringsansvar etter hendelsene 22. juli en “overspent diskusjon”.
– For meg er både ytringsfrihet og ytringsansvar to helt greie begreper som bør forvaltes like mye. I mitt daglige virke som kulturredaktør får jeg valget mellom å si ja eller nei til idéer, saker og vinklinger.
VG-journalist Shazia Sharwar innrømmet det ofte er en belastning å måtte skrive negative saker om innvandrere, religion og sitt eget miljø. Hun var enig med flere i salen om at flere positive historier bør komme frem i lyset. Samtidig mener hun dette er et moment som hører journalisthverdagen til.
– Kjennetegnet ved dette yrket er å være samfunnskritisk, mente hun.
Retten til å velge og vrake
John Olav Egeland påpekte også på sin side at trykkingen av Mohyeldeen Mohammeds innlegg i sin egen avis ikke var fri for diskusjon. Hans klare standpunkt var at pressen i et åpent, fritt og demokratisk samfunn som Norge må ha stor takhøyde, selv for de upopulære standpunktene.
– Samtidig betyr ikke dette at vi skal være mikrofonstativ for noen. Å ha en mening gir ikke automatisk tilgang til å komme på trykk, og som presse forbeholder vi oss retten til å velge noen og vrake andre, påpekte han.