Foto: Pressebilder
- Tilslører diskusjonen - 10.02.2012
Det starter bra, men ender i fadese. Temaet i Womoon er kjønnssegregering, og hvordan klær bidrar til å kontrollere kvinnekroppen, enten den kles av eller på. Timingen kunne ikke vært bedre.
Mange lar seg irritere av sinte feminister som vil ødelegge alt som er morsomt. Mange ler av rødstrømper som dirrer av sinne når underholdning lages på bekostning av kvinners verdighet og integritet. Jeg er ikke en av dem. Jeg støtter Fett når de slakter Tone Damli Aabergs som forbilde for unge jenter, gir månedens kaktus til Min Mote-redaktør Ingeborg Heldal.
Både strenge og fjollete
Midt oppi debattene om naken-Tone, seksuell vold mot kvinner og ukultur innad i politiske partier kommer disse jentene marsjerende, og tar ikke høyde for noe som helst.
Jensen/Heltoft har med Womoon ikke satt seg grundig nok inn i diskrimineringsproblematikken når de nå gyver løs på det norske samfunnet.
Riktignok innleder de godt. ”Jeg skal huske å smile, så jeg ikke blir oppfattet som veldig streng. Sille skal huske å være alvorlig, så vi ikke blir oppfattet som for fjollete.” Det hjelper ikke. De er både strenge og fjollete.
Jensen/Heltoft har med Womoon ikke satt seg grundig nok inn i diskrimineringsproblematikken når de nå gyver løs på det norske samfunnet og hvordan kvinner blir objektifisert. De framstiller vår hverdag så svart-hvitt og unyansert at det er umulig å kjenne seg igjen i det.
Diskuterer ikke
Norsk kjønnsdiskrimineringslov er progressiv – ikke bare sammenlignet med tilsvarende lover i andre land. Kjønnsdiskriminering ansees også som viktigere enn annen type diskriminering. Vi har en rekke lover som krever at kvinner skal være representert ved minst 40 prosent av postene i forskjellige organer. Få steder kan en vise til at eksempelvis innvandrere eller handikappede skal være representert på samme måte.
Likestilling diskuteres i Norge med deltagelse fra de mangfoldigste aktører. Meninger brynes mot hverandre, og vi får en ganske god samfunnsdebatt der flest mulig syn kommer på bordet og det gode argument veier tungt på Twitter så vel som på Debatten. Jensen/Heltoft diskuterer ikke. De fastslår ”dette står i menneskerettighetene!”, som om det skulle avgjøre saken. Her trengs en realitetsorientering. Folkeretten er svak, så å si uten mulighet for sanksjoner. Slik naivitet kler ikke voksne damer som vil bli tatt på alvor.
Fint dokumentararbeid
De beste partiene i forestillingen er der vi får høre lydopptak av ulike kvinner som snakker om klær. Et lite teselskap av muslimske innvandrerkvinner i Danmark snakker om hvordan ingen brukte hijab før, men hvordan det siden 80-tallet er blitt en måte å beskytte jenter på. ”Danskene respekterer andres religion og kultur, og plager ikke jenter som går med skaut”, forklarer de. En eldre dansk kvinne forteller om hvordan en tidligere baksnakket hverandre for knappe skjørtelengder før i tida, og hvordan det var å gå på skolen i bukser for første gang. Noen unge, danske piger forteller hvordan en gother i klassen deres ble mobbet til å slutte å skille seg ut. Utvalget er fint, og illustrerer klesproblematikken usedvanlig godt. Dersom det er Heltoft/Jensen som selv har gjennomført og valgt ut intervjuene, har de gjort et fint dokumentararbeid. Men disse snuttene kan ikke bære stykket alene.
Pretensiøse fraser
Vi får se bilder av burka i Jotunheimen, og kommer til å tenke på hvor merkelig det er at vi nordmenn har så stor glede av å gå i fjellet bare for traskens skyld. Vi ser bilder av en dame som går naken på ski gjennom ørkenen, og tenker på hvor utrolig solbrent hun må bli. Tekstene Heltoft/Jensen selv har skrevet, og leser opp, er fulle av pretensiøse fraser om frigjøring, men jeg skjønner aldri hvor de egentlig vil. De mener det er greit med både høyhælte sko, bunad og burka, samtidig som de hater Gucci-feminster og kjemper mot kvinneundertrykkingen som kan ligge i tvangspåkledning.
Å redusere bruk av burka, niqab eller hijab til et spørsmål om kjønn og menns kontroll over kvinnens kropp, viser også manglende forståelse for den større diskusjonen. Ved en så snever tolkning mister Jensen/Heltoft mange perspektiver.
Porno=sexy
De beskriver en hverdag jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. De forteller at det som kvinne er vanskelig å gå på fest fordi en verken skal være dolle eller bondetamp. Jeg føler at jeg kan være dolle en dag og bondetamp en annen, uten at jeg noen gang har fått negativ respons på det. Kanskje jeg er heldig med mitt miljø. Men jeg kjenner meg hjemme i Hausmanias fuktige kjeller så vel som i Nationaltheatrets gullsal.
Når tematikken beveger seg over mot å sette likhetstegn mellom sexy og porno, blir det et øyeblikk interessant når de kryssklipper porno opp mot musikkvideoer. Men vi vet at begge deler lages på menns premisser og at jenter og unge kvinner læres opp til å la seg seksualisere og objektifisere. De slår inn åpne dører, og kommer ikke med noe løsningsforslag. Dermed faller de dessverre igjennom.
Forestillingen avsluttes med at jentene skal blåse av en stor konfettikanon. Heltoft får det ikke til. Jensen får det ikke til. Til slutt må de få en gutt fra salen til å komme og hjelpe dem. Han blåser av konfettien, som daler ned over publikum. Dersom det var meningen, er det et signal om at de tross alt har selvironi. Hvis det ikke var meningen, er det en endelig stadfesting av at disse jentene trenger å gjøre sette seg bedre inn i sakene sine dersom de skal overbevise. Skru på P2 kl. 18.03.
Anmeldelsen er opprinnelig publisert på scenekunst.no.
Forestilling: Womoon “fra bunad til burka”
Tor 9. – søn 12. februar. Lille scene, Black Box Teater
Av: Deborah Vlaeymans, Søren Knud Christensen, Sille Dons Heltoft, Birgitte Erikson, Grith Ea Jensen og Mads Thorsø Nielsen. Støttet av: Norsk kulturråd, Statens Kunstråd, Kulturkontakt Nord og Københavns Scenekunstudvalg. Co-produksjon: Black Box Teater og Warehouse9.
