Foto: Nasjonalbiblioteket
Antirasisme og mangfold
Siden 1990-tallet har norsk kulturpolitikk forsøkt å promotere «mangfold» og inkludering, samt påvirke holdninger til innvandring, innvandrere og Norge som et flerkulturelt samfunn. St.meld. nr. 17 (1996–97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge fastslo:
«Regjeringen legger til grunn at det norske samfunnet har vart og i økende grad vil vare flerkulturelt. Kulturelt mangfold er berikende og en styrke for fellesskapet. På alle områder må det legges til rette for åpenhet og dialog, samhandling og nyskaping. Rasisme og diskriminering er i strid med våre grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt.»
Lykkes slike utsagn med å forsone mennesker og deres ideer om det norske samfunnet, kulturelt mangfold, rasisme og diskriminering? Hvilken kunnskap har folk flest om norsk antirasismes utvikling? Budskapet innebærer spor av den kollektive antirasistiske bevegelsen som vokste fram på 1970- og 1980-tallet i Norge. Hvordan kan antirasisme i Norge forstås som både en kollektiv bevegelse og et svært sammensatt solidarisk prosjekt med mange entreprenører? Der det finnes mange aktører og interesser finnes det også en variasjon av perspektiver og fortellinger.
Et bredt spekter av aktører, organisasjoner og individer engasjerte seg i arbeidet for antirasisme og sosial rettferdighet på 1970-tallet. Det sies at antirasistisk arbeid i Norge hentet inspirasjon fra beslektede bevegelser i land som USA, Storbritannia og Frankrike.
Demonstrasjonene og debattene i kjølvannet av George Floyds død kan også forstås som en ny mobilisering av antirasister. Som norsk antirasismes fortsatt viktige berøringspunkter med nyere antirasistiske bevegelser i verden i dag. Er kravet om definisjonsmakt og representasjon tydeligere i dag enn på 1970- og 1980-tallet?
Norsk antirasisme på 1970- og 1980-tallet
Knut A. Nydal har analysert antirasisme i Norge i sin doktoravhandling Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme: Framveksten av en antirasistisk bevegelse i Norge 1975-1988 (2007). Norsk antirasisme betraktes som en ny sosial bevegelse med «ikke historisk nye» trekk – en kampsak som samlet personer med ulike ideologier og interesser. Både solidaritet og identitet står sentralt i Nydals analyse av antirasismens aktører eller «entreprenører».
Antirasismens prosjekt: Minst fem forskjellige former med minst fem forskjellige utgangspunkter
I artikkelen Norsk antirasisme under fremveksten av det norske flerkulturelle samfunnet beskriver Nydal (2007) et «svært sammensatt antirasistisk prosjekt» som har en egen art. Antirasisme utviklet seg til en kollektiv bevegelse med preg av solidaritet og identitetspolitikk. Nydal analyserer antirasistenes ideologiske perspektiver, ideer, handlinger og strategier ut fra fem kriterier for nye sosiale bevegelser: Varighet, flere aktører, målsetning, sosiale protester og massekarakter.
Nydal forteller at antirasistene i Norge på 1970- og 1980-tallet besto av minst fem grupper, aktører med ulike utgangspunkter og interesser:
Det påpekes at marxist-leninistene og internasjonalistene var opptatt av klassespørsmål og arbeidernes rettigheter. Deres innsats førte blant annet til opprettelsen av Enhet Mot Rasisme (1978).
Immigrantkollektivet beskrives som et «ideologibyggende og radikal» miljø som vokste ut fra Foreign Students Association ved UiO og som var medvirkende til etableringen av Antirasistisk senter (1984).
Det forklares videre at «kirkelig-økumenikerne» engasjerte seg i antirasisme gjennom kirkeasylbevegelsen og Norsk Økumenisk Forum for Innvandrerspørsmål.
Borgerlig-humanistene arbeidet på sin side med flyktningpolitikk for vietnamesiske båtflyktninger. Humanitærarbeidet med flyktningpolitikk og etablering av NOAS (1984) betraktes som en forlengelse og forvaltning av «en humanitær tradisjon i Nansens ånd».
Det femte miljøet omtales som «relative militante antirasister» og er representert i Nydals analyse ved Blitz. Deres ideologi og strategier er beslektet med husokkupantmiljøet tidlig på 1980-tallet.
Antirasismens ulike motivasjoner kartlegges
Videre, med etablering av organisasjonen SOS-rasisme ble et antirasistisk budskap formidlet til skolebarn, mens etablerte organisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp også tok opp antirasisme som kampsak.
Hvordan nordmenn betraktet innvandrere sto sentralt i antirasismen på 1970- og 1980-tallet. Aktørenes ideologier og holdninger innebærer også oppfatninger av rasisme og personer utsatt for rasisme. Var «fremmedarbeiderne» som kom på slutten av 1960-tallet bare en del av en felles klassekamp, en manifestasjon av internasjonale, kapitalistiske krefter og arven etter kolonialisme og imperialisme? Innen norsk antirasisme har det alltid eksistert mange tilnærminger til rasisme.
Demonstrasjoner er en legitim form for politisk deltakelse og et viktig politisk ytringsspråk mot maktstrukturer og sosial urettferdighet
Noen antirasister forsto rasisme som i strid med kristne verdier om likeverd mellom alle Guds skapninger, forteller Nydal. For slike aktører fikk antirasisme og inkludering en positiv moralsk verdi. «Borgerlig-humanistene», i følge Nydal, sluttet seg til pragmatiske og humanitære prinsipper: Asylsøkerne i Norge trengte humanitære hjelp og hadde krav på rettigheter som var avgjørende for å overleve. Hvordan påvirket ulike aktørers interesser og ideologiske ståsteder arbeidet med å synliggjøre, kartlegge og definere rasisme?
Legitimitet og definisjonsmakt
Det er fornuftig å se nærmere på hvordan antirasistene betraktet seg selv i møte med det norske samfunnet som potensiell utøver av rasisme. Hvordan forsto aktørene sine roller som antirasister? Bombetrusseler mot barnetoget ved Sagene skole i Oslo i 1983 utgjorde et veiskille og «diskursivt gjennombrudd» i norsk antirasisme, forteller Nydal. Voldstrusler gjorde det mer legitimt å snakke om rasisme i samfunnet, selv om det fortsatt ikke var lett å bli enige om en definisjon av rasisme.
Nydal forklarer i artikkelen at «antirasistene argumenterte for et utvidet rasismebegrep, mens en rekke samfunnsaktører som akademia argumenterte for et mer avgrenset rasismebegrep». Norske antirasister skal ha kommet fram til et «tredelt rasisme-begrep» som består av organisert rasisme, hverdagsrasisme og institusjonell rasisme. Bærer dialogen om antirasisme og rasisme i dag fortsatt preg av norsk antirasismes sammensatte karakter på 1970- og 1980-tallet?
Tidsvitnene
I mer en 40 år har antirasister bidratt til videreutviklingen av antirasismen. Aktivistene i Immigrantkollektivet publiserte sin første utgave av Immigranten: Tidsskrift mot fordommer i 1979. Immigranten var Norges første tidsskrift med fokus på diskriminering, rasisme, innvandrere og minoriteter. Målgruppen for tidsskriftet var alle som ønsket et samfunn uten diskriminering og undertrykking, og publikasjonen oppmuntret til solidaritet blant nordmenn, innvandrere og minoriteter i kampen for antirasisme. Når man leser gjennom publikasjonene fra 1980-tallet forstår man at Immigranten og etterfølgeren Samora Focus er tidsvitner til en varig kollektiv mobilisering for antirasisme og i Norge siden 1970-tallet.
Kartlegging av rasismens former og arenaer har vært et viktig aspekt ved norsk antirasistisk arbeid. I 1993 ble Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) etablert for å fortsette dette arbeidet, som bidrar til å «fremme likestilling, hindre diskriminering, bidra til samhandling og økt deltakelse». Nettsiden til OMOD forteller at initiativtakerne Akhenaton Oddvar de Leon og Karl-Gunnar Charles-Harris så et behov for å kartlegge og definere diskriminering. OMOD er i dag et kompetanse- og ressurssenter som tilbyr en rekke tjenester fra veiledning og rådgiving til foredrag og hjelp til organisasjonsutvikling. På OMOD.NO kan man lese om deres arbeid med å bidra til sosial rettferdighet, «reell likestilling» og et inkluderende Norge. I en sammensatt kollektiv bevegelse utgjør OMODs historie en annen unik stemme for antirasisme i fortid og nåtid.
Demonstrasjoner er legitime
Viktige aspekter ved en kollektiv bevegelse er massekarakter og demonstrasjoner. Mot slutten av 1980-tallet, i følge Nydal, kunne norske antirasister mobilisere mellom 5000 og 10 000 mennesker til antirasistisk demonstrasjon. Nydals studie gir et utgangspunkt for å forstå hvordan det var å være, tenke og handle som antirasist for flere tiår siden. Studien belyser samspillet mellom antirasisme og fremveksten av det norske flerkulturelle samfunnet vi har i dag. Hvordan ser den kollektive bevegelsens sammensetning ut anno 2020? Hvem er antirasismens entreprenører, og hvordan jobber og samarbeider de i dag?
Utviklingen som Nydal skisserer og de kulturpolitiske utviklingene som kom på 1990-tallet utgjør noen historiske forutsetninger for forhold i 2020. Det er forståelig at cirka 15 000 mennesker i Norge deltok på demonstrasjonen «We can’t breathe. Justice for George Floyd» i Oslo og ved de mange satellitt-arrangementene 5. juni 2020. Demonstrasjoner er en legitim form for politisk deltakelse og et viktig politisk ytringsspråk mot maktstrukturer og sosial urettferdighet.
2020s unike stemmer
Under protesten den 5. juni i år la jeg merke til bredden av fortellinger om rasisme som var representert ved appellene og ved plakatenes slagord. For demonstrantene har kunst og plakater blitt viktige verktøy, redskaper og symboler. Bruken av plakater, klær, taler, tromming, sang og musikk forsterker og multipliserer protestantenes budskap. Elementene kan bli til symboler fordi de er tilknyttet minner og meninger om George Floyd, demonstrasjonene og demonstrantenes individuelle opplevelser. Hver plakat kan representere en potensiell definisjon av eller historie om rasisme.
Som sosialantropolog, betrakter jeg plakatene som etnografiske gjenstander, redskap som har en viktig funksjon for demonstrantene. De formidler viktig informasjon om demonstrantene, antirasisme i Norge og George Floyds relevans for emnet i 2020. For å forstå «nye» fortellinger og opplevelser av rasisme er følgende observasjon fra Nydal behjelpelig: «Trekkene som fremheves ved norsk antirasisme er ikke historisk nye». For å vurdere sammenhengen mellom antirasismens nye og gamle trekk er det viktig at aktørenes perspektiver og kilder bevares til dokumentasjon, forskning og historieformidling. Antirasisme anno 2020 – som etterfølgeren til 1970- og 1980-tallets sammensatte, kollektive bevegelse – består av mange aktører, ideologiske interesser og forståelser av de melaninrikes definisjonsmakt.
Norsk antirasisme anno 2020
Har antirasisme i Norge i dag like mange aktører og entreprenører som på 1970- og 1980-talle? Opererer de med ulike målsettinger og forståelser av rasisme? Hvordan samarbeider de, og utfyller de hverandres perspektiver? Hvordan opplever antirasister med minoritets- og flerkulturell bakgrunn sin reelle definisjonsmakt anno 2020? Hvordan samfunnet bevarer, forstår og formidler dette rike universet med perspektiver og fortellinger blir avgjørende for den gode dialogen om likestilling, antirasisme og borgerrettigheter i fremtiden.
Flere fortellinger om antirasisme
Dette var utgangspunktet da jeg tok initiativ til dokumentasjonsprosjektet Lift Every Voice (LEV) 6. juni 2020. LEV samler inn plakater og fortellinger fra personer som deltok på demonstrasjoner 5. juni 2020 i Oslo og andre byer. Demonstrantene utgjorde en svært sammensatt gruppe, og deres «spontane» plakater ble produsert av et bredt spekter av befolkningen. Hva kan plakatene illustrere om antirasisme i Norge i dag?
Takk til donasjoner fra publikum har LEV mottatt cirka 50 plakater som representerer individuelle og kollektive handlinger for antirasisme. Eksempler på kollektive prosesser inkluderer banneret laget av Astrid S. og hennes naboer og plakatene skapt under verkstedet arrangert av Ifrah Osman og scenekunstforeningen Bananaz. Materialet fremstiller skapernes ufiltrerte budskap om rasisme og sosial urettferdighet. Plakatene er gjenstander som har blitt en del av norsk antirasismes kollektive, sosiale bevegelse anno 2020. LEV ønsker å benytte materialet til formidling om antirasisme og borgerrettigheter i Norge.
Les mer på dokumentasjosprosjektets nettsider.
