Foto: Fanney Antonsdóttir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Fram til 2011 kunne såkalte ”papirløse” jobbe og betale skatt selv om de ikke hadde oppholdstillatelse. De kunne heller ikke bli returnert til hjemlandet. Årsaken til at de kunne jobbe, var at skattedirektoratet automatisk sendte ut skattekort til personer som tidligere hadde hatt arbeidstillatelse, også til dem som har fått avslag på asylsøknaden.
De papirløse fikk dermed ikke velferdsgoder eller offentlig helsehjelp selv om de betalte skatt. Det var fordi de oppholdt seg ulovlig i Norge. Her i landet betaler vi høy skatt. Når et barn fødes av en norsk statsborger, starter staten med barnetrygd, fødselspenger, og fortsetter med offentlig finansiert barnehage, skole, helsetilbud, høyere utdanning, veiutbygging, sykehus, pensjon og så videre.
Når en asylsøker kommer til Norge som voksen og får jobb, betaler vedkommende like mye skatt som en som er født i Norge, selv om staten ikke har betalt for asylsøkerens skole, oppvekst og utdanning. Dermed tjener Norge penger på innvandrere og asylsøkere som betaler skatt på linje med dem som er født i Norge.
Under Sjeggestads ledelse har det ofte vært sprik mellom UNEs praksis og Stortingets forordninger.
Norge har fått på plass en returavtale med Etiopia, og tvangsretur er en realitet i 2012. En papirløs asylsøker som har jobbet i Norge i fire år, kan ha betalt så mye som 250 000 kroner i skatt, men vil likevel ikke ha rett på for eksempel pensjon fra Norge.
Sprik mellom lov og praksis
I de siste månedene har det vært mye fokus på asylbarna. At regjeringen ikke viser mer menneskelighet, føles brutalt for mange. I forskriften legges det til grunn at det skal tas hensyn til barnas beste og at man kan ta innvandringspolitiske hensyn. Men dessverre opplever vi at både UDI og Utlendingsnemnda (UNE) ender med å ikke ta nok hensyn til barna fordi de vurderer en rekke faktorer som mindre alvorlige enn det de i virkeligheten er for barna det gjelder. Det kan være fordi saksbehandlere ikke har nok barnefaglig og barnepsykologisk kompetanse eller erfaring. Å ha en usikker framtid i asylmottak kan gjøre barn syke og gjøre dem for eksempel apatiske. Det ser ut til at konsekvensene av lang botid i Norge og asylmottak ikke tillegges nok vekt. Det er ikke til å legge skjul på at saksbehandlernes eller nemndledernes egne meninger og holdninger til asylsøkere også har en betydning.
UNE ble opprettet i 2001 og har hatt én leder fram til nå, nemlig Terje Sjeggestad. Under Sjeggestads ledelse har det ofte vært sprik mellom UNEs praksis og Stortingets forordninger. Stortinget mente UNE skulle vektlegge barna allerede i 2006 da politikerne vedtok en forskrift som førte til at 470 personer fikk opphold. Senterpartiets parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum, flere stortingspolitikere, blant dem Heikki Holmås (SV) og Geir Bekkevold (KrF) mener UNE ikke har fulgt opp Stortingets intensjon, som var å gjøre dette til en permanent løsning.
Å gjøre større reformer på asylfeltet vil ta tid. Asylinstituttet må være rettferdig, forutsigbart og må ta hensyn til barnekonvensjonen. I mellomtiden blir barnefamilier tvangsreturnert.
Betal tilbake
Asylsøkere som frivillig reiser hjem, kan i dag få et tilskudd på mellom 15 000 og 20 000 kroner for reintegrering i hjemlandet. Myndighetene bør vurdere å betale deler av skatten tilbake når asylsøkere som har jobbet og betalt i Norge blir tvunget til frivillig retur. Et beløp på 100 000 eller 150 000 kroner vil gjøre det lettere å reise tilbake og skape en framtid. Denne løsningen vil også føre til flere faktisk velger å reise hjem.
