Foto: Nordic Black Theatre
- Går inn for hurtigdomstol - 25.11.2024
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
Forenings- og organisasjonslivet i Norge er blitt stadig proffere. Jeg husker for en god del år tilbake at det var vanlig å troppe opp i arrangementer mer eller mindre i siste liten. Nå har de fleste foreninger og organisasjoner egne presseansatte, formelle oppmøtefrister og (enkelte til og med) bestemte dresskoder. Nå er det “in” med slagord, logoer og akronymer som i korte trekk skal beskrive hvem man er, hva man holder på med, og ikke minst, hvor man vil.
Trenden med tenketanker og påvirkningsagenter, som har sin opprinnelse i land som Storbritannia og USA, var inntil nylig forbeholdt noen få. Nå har ulike påvirkningsagenter i det sivile liv vokst som paddehatter. Bølgen har også nådd organisasjonslivet i det flerkulturelle Norge.
Velkledde somaliere
Nylig var jeg på en konferanse om somaliere i Norge. Utifra førsteinntrykket virket det som om dette ikke var de samme somalierne som til daglig omtales i pressen som det norske samfunnets problembarn. Merkeklærne florerte, høyskolegradene likeså. Både kronprinsen og USAs ambassadør var invitert, og hele tilstelningen virket prikkfritt regissert. Av somalierne selv.
Jeg merker også veksten av flere påvirkningsagenter i innvandrermiljøene. Vi har KIM, LIM, LIN, PAWA, Alarga, Minotenk, og en rekke andre, hver med sin versjon av hvordan mangfoldet i Norge kan håndteres best mulig. Går du inn på wikipedia-definisjonen av tenketank og tenkesmie, så vil det hete “organisasjon som gir råd og ideer om politikk, næringsliv eller militære spørsmål og som sysselsetter tverrfaglige teoretikere og intellektuelle som produserer anvendte analyser og gir politiske råd”. Med enkelte modifikasjoner er vi ikke så langt unna sannheten når det gjelder de overnevnte, mon tro?
Alle tiders sjanse
Norge blir stadig mer åpent for nye impulser. Og da er det samtidig ingen overraskelse at de ulike miljøene også opptar disse nye norske, globaltbaserte trender. Når det også er blitt stadig mindre tabu å snakke om mange konkrete problemstillinger i de ulike innvandrermiljøene er det viktig at tenketankene er sin rolle bevisst.
Når jeg leser mainstreampressen tar opp ting saker som omhandler det flerkulturelle feltet ser jeg ofte at det er disse ressursmiljøene som kontaktes. I seg selv er dette ikke negativt. Siden mange av disse organisasjoner nettopp har et grunnlag i et minoritetsmiljø, så er det uansett de underrepresentertes stemme som kommer frem. Når jeg samtidig skrev ovenfor at disse flotte idealistiske smier må se på rolle, så handler det om å kunne skape brobygging, ikke bare rent presse frem sin agenda. Flere av ressursmiljøene har fått statlige tildelinger, og må vise til resultater og relevans.
Jeg tror vi får frem flere standpunkter, smier og meninger. Tenketank-fenomenet med påvirkningsagenter vil ikke gi seg med det første.
