Foto: Flickr
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Scenen var satt. Flotte og viktige nye stemmer, flere av disse som jeg kjenner personlig, skulle gjøre opp status for hvordan unge norske muslimske kvinner har det- ett år etter Mahmona Khans og Nazneen Khan Østrems historiske utgivelse av boka Utilslørt- Muslimske råtekster.
Antologien ble lansert under litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor. 19 bidragsytere fra ulike land og muslimske miljøe, fant en felles ramme der de kunne dele sine historier
Ulike fjes
I panelet satt sosiolog Hanna Helseth, lederen for Mira-senteret Fakhra Salimi, debattredaktør i VG Elisabeth Skarsbø Moen, daglig leder for Minotenk Linda Alzaghari og forfatter Mahmona Khan. Et mildt sagt mangfoldig panel, med ulike erfaringer, bidrag til samfunnsdebatten og verdisyn.
Jeg trodde selv jeg var kommet for å høre på noe helt nytt, noe som for min del skulle oppfattes som grensesprengende. Og mye godt kom ut av denne debatten. Feminisme og likestilling i et norsk og muslimsk kontekst er så nytt at det såvidt befinner seg i krybben. Å ha mange standpunkter er sunt, normalt og viser engasjement. For her har vi å gjøre med den gruppen som kanskje er mest underrepresentert i den offentlige norske debatten, og som må bli hørt på av både majoritet, og blant sine egne minoritetsmiljøer.
Hijab og atter hijab
Så derfor kunne jeg med en klype skuffelse registrere at spørsmålene som skulle fylle talerstolen og svarene som skulle gi løsninger etterhvert overlot mer og mer av diskusjonen til et symbolsk plagg. Fra å drøfte hvordan kvinneforkjempere av alle farger og alle trosretninger kunne finne sammen, så dreide diskusjonen om retten til å bære et plagg eller hvorvidt kvinneundertrykkende den er.
Som på engelsk heter det: “reverting to type”. Å ta et skritt tilbake til et allerede omdiskutert, og ikke minst overdiskutert, utgangspunkt. Joda, hijabdebatten er viktig, men samtidig kan den ikke få et fullstendig overtak i denne diskusjonen. For da føler jeg at jeg har kastet bort tid på noe som jeg har hørt om og om igjen.
Overfokus
En av de som jeg traff i etterkant av debatten fortalte meg i etterkant at det er seneste bikinimote man diskuterer om i hennes families opprinnelsesland, og vedkommende merkelappet norske muslimer som “rett ut konservative”.
Overfokuset på plagget har både med majoritetssamfunnets frykt og mange minoritetsmiljøers markeringsbehov å gjøre, særlig etter 9/11. Både majoritet og minoritet er blitt så opptatt av dette at for meg så virker det som om vi i Norge lider av en sykelig hijabfetisjisme som skal prege den viktige mangfoldsdebatten. Når jeg vokste opp på 80-tallet så jeg ingen jenter med plagget. Nå er det slik at nesten hver samtale med en norsk, eller halvveis norsk muslimsk jente vrir seg automatisk på som en play-knappen på DVD-spilleren om det hun har (eller ikke har) på hue. Hvorfor ikke vite hva hun mener om finankrisen, landslaget eller samferdselspolitikken?
Jeg føler at dette i verste fall kan bli en såpass hemmende intellektuell tvangstrøye at det kan forsure og snevre debatten ytterligere. Og er det en ting norske muslimske kvinner ikke trenger, i sin kamp og sin situasjon, er enda flere tilbakeslag.
