Foto: Wikimedia Commons
- Går inn for hurtigdomstol - 25.11.2024
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
Justisdepartementets innstilling om å DNA-teste somaliere som søker familiegjenforening i Norge som har skapt debatt. Legeforeningen behandlet saken i sin sentralstyremøte for noen uker siden, og kom frem til at dette ikke var samsvar med hva som ble sett på som en relevant legerolle.
Jan Helge Solbakk, uttalte seg i svært kritiske ordelag i Dagens Medisin nummer 19. Blant annet kalte DNA-testingen for “medisinsk assistert innvandringskontroll”. Legeforeningens etiske råd selv anbefalte legene å si nei til å kontrollere om flyktninger og familiegjenforente er i biologisk familie med hverandre.
– Praksisen gir grunn til bekymring langt utover de medisinske rekker, og til å spørre om departementets grunnlag for å foreta slike overprøvinger, skrev Solbakk i artikkelen.
Gir misforståelser
Solbakks bekymringer er sikkert noe mange deler. Å pålegge legerollen en sosiopolitisk rolle er fra et rent jobbetisk synspunkt ganske uheldig. Leger vil ikke bare være leger, men i praksis gis et ekstraansvar og en ekstra vid fullmakt. Legen vil bli tolk, jurist, politimann, ja rett og slett avgjøre en enkeltpersons eller en hel families fulle skjebne i Norge. Sier man bare noe feil under legesjekken på bakgrunn av språkkunnskapsmangel eller ved å ikke skjønne grunnelggende medisinsk språk, så har man allerede rotet seg bort. Utlendingsmyndighetene vil tolke dette som å ville feilinformere bevisst. Og da sier det seg selv at hele poenget med informert samtykke faller bort.
Noe annet som er viktig å nevne her er de mange misforståelsene som vil komme opp til overflaten. Ulike kulturer har ulike begreper for familietilhørighet og slektskap som noen ganger ikke passer inn eller kan direkte oversettes til hverken norske eller andre typisk vestlige begrep. Bare å lage kompetanseteam på dette spørsmålet vil koste flere millioner av skattebetalernes penger
Alle eller ingen
Skal departementsinnstillingen vedtas som lov eller fast praksis i forvaltningen så vil den oppfattes siden dette kun gjelder en eller et par grupper familiegjenforente. Og da gjenstår spørsmålet om hvorfor ikke teste alle grupper som kommer hit? Eller hva med thai- og russerdamene som kommer hit. Spesielt med tanke på at de er blant de største gruppene gjenforente. Hva med å sjekke om DNA-spor fra deres norske ektemenn? Jeg regner med at de får bli i landet, og at de har vist nok “tilknytning til riket”.
Nei, kanskje man skal bare bli ferdig med saken, og DNA-teste alt som kommer og går?
