Foto: wikimedia.com
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
I handlingsplanen for minoritetshelse (migrasjonshelse) ved SSHF har man som et av sine satsningsområder at gode og likeverdige helsetjenester skal tilbys alle som trenger det, uavhengig av blant annet etnisk bakgrunn, kjønn og økonomi. Omtrent hver syvende pasient ved sykehuset er minoritetsspråklig, og over 10 % av befolkningen på Sørlandet har minoritetsbakgrunn.
– For SSHF forutsetter dette en økt bevissthet og ny kompetanse hos sine ansatte. Både når det gjelder helsetilstand og selvrapporterte helse, sosioøkonomiske forskjeller, samt traumer før, under og etter flukt, er noe av det som fremheves som viktig i handlingsplanen.
Språk som hovedutfordring
Etter mange års skriving i saker som omhandler flerkulturell medisin og migrasjonshelse er det liten tvil om at det er språket i størst grad som er den største utfordringen på dette feltet. Behandlingskulturen er forbausende lik, til tross for de sedvanlige forskjeller i kulturelle sykdomsoppfatninger.
Handlingsplanen lister opp flere punkter når det gjelder språk- og tolkeutfordringen:
* Tolk er ofte ikke tilgjengelig ved innkomst.
* Rutiner for hyppighet av tolkebruk finnes ikke.
* Variabel tilgjengelighet av tolk generelt og især på kvelds og nattestider.
* Variabel kompetanse på tolkbruk.
* Variabel kompetanse på helsetolking.
* Utilstrekkelig tilgjengelig teknisk utstyr for telefontolking.
Til dette har man foreslått flere løsningsstrategier, blant annet avdelingsvise rutiner for tolkebestilling, ukeslange tolker for lengre sykehusopphold samt tolkeopplæring i samarbeid med tolketjenestene.
Styrket og kontrollert tjeneste
SSHF og helseforetaket går riktig vei ved å ta de overnevnte grepene. Ettersom en stor del av pasientgruppen sliter med vanlig norsk, så vil man i enda mindre grad skjønne det medisinske norske språket. Betydningen av tolketjenestene på sykehusene kan ikke fremheves nok: så viktige er de, både for en god pasientopplevelse og for en god behandling.
Samtidig er det ikke nok å bare komme med gode intensjoner, virkemidler og handlingsplaner. Hvis man virkelig tar dette på alvor så bør også tolketjenestene i større grad underlegges helseforetakene. Feil, enten bevisste eller ubevisste, vil gi beklagelige misforståelser. Igjen vil dette føre til feildiagnoser og i verste fall feilbehandling. Enkelte grupper som nyankomne flyktninger er spesielt sårbare. En stor del kommer med sterkt svekket helse, fysisk som psykisk. Særlig disse trenger ekstra god oppfølging. Og det gjør man ikke med å leie inn en person fra et eller annet byrå som ikke har satt seg inn i situasjonen.
Jeg ser på handlingsplanen likevel som en god begynnelse på SSHF og Helse Sør Østs vegne. Forhåpningen er uansett at denne kan implementeres med såpass gode resultater at det kan gjelde for hele Helse-Norge en gang i fremtiden.
