Foto: Are Vogt Moum
I en kronikk i Aftenposten beskriver de to psykologene, som begge har lang erfaring med arbeid med minoriteter, hvordan arrangerte ekteskap kan gå utover barna. De forteller om Ali fra Norge som ble arrangert gift med sitt søskenbarn Fatima fra Pakistan da han var 19 år.
Det ble et hastebryllup, da det ble kjent at Ali hadde norsk kjæreste.
– Dagen før bryllupet ble Ali spurt om han ønsket å gifte seg med sin kusine. Han svarte ja, og tenkte i stillhet at dette var den mest pragmatiske løsningen. Foreldrene ville slutte å mase, og han kunne ha den norske kjæresten sin i fred. I løpet av tre år får Fatima og Ali tre barn. Fatima tar seg av husarbeid og barnepass i et samliv hvor kjærligheten er fraværende. Fatima er ulykkelig, men ringer jevnlig til familien i hjemlandet og sier hun har det bra, slik at svigerfamilien fortsetter å sende penger hjem. Hun vet at hun som skilt kvinne ikke vil klare seg i et samfunn som for henne er fremmed. Dessuten har hun ansvar for å opprettholde æren og nødvendige inntekter til familien i hjemlandet, som nå får bygge hus i Pakistan. Det er tross alt verdt hennes oppofrelse. Barna deres opplever en mor som er ulykkelig og isolert, skriver de.
Hun vet at hun som skilt kvinne ikke vil klare seg i et samfunn som for henne er fremmed.
De to fagfolkene forteller at det ikke er sjelden de kommer i kontakt med personer som er blitt utsatt for tvangsekteskap, eller blitt arrangert gift med personer som er oppvokst i en annen verdensdel.
– Den sosiale og kulturelle avstanden viser seg for mange å være for stor til å få ekteskapet til å fungere. De største taperne mener vi er barna som vokser opp i familier der en av foreldrene er hjelpeløs i det norske samfunnet og totalt avhengig av den andre som kan språket, jobber og kjenner til de kulturelle kodene, forklarer de i kronikken.
