Foto: OBOS
Den 27. oktober kan vi, blant annet i Dagens Næringsliv, lese om mangemillionæren Jan Petter Sissener, som har kjøpt boka Østkantfolk i gave til 337 politikere. Det er jo vennlig av han, men jeg vil be Sissener om å ta en ekstra runde med seg selv hva bokas nytteverdi angår.
Selv har jeg nylig kjøpt og lest Jan Bøhlers bok «Østkantfolk». Mitt inntrykk er at den – ved siden av de mange beretninger om hans politiske liv og om hans forslag som ikke ble tatt inn og vurdert av Arbeiderpartiet/Raymond Johansen – i hovedsak handler om hans erfaringer rundt gjeng- og ungdomskriminalitet på Oslos østkant. Boken handler om flere konkrete saker han har fått kjennskap til gjennom sin kontakt med involverte, særlig ofre og deres familier, samtaler med politiet, og ellers om rettssaker hvor han har vært tilstede.
Temaet «skjønnmaling» står sentralt
Bokens innledende del handler om hvem Bøhler er og hvor han kommer fra, om østkanten i Oslo hvor han vokste opp og der han også har levd et langt liv, og hatt et sterkt engasjement i lokalmiljøet. Allerede her kjenner jeg at han setter lista høyt. Mine forventninger til en god dybdeforståelse for hva som rører seg på østkanten og om utfordringene der, er høye. Han klarer imidlertid ikke helt å innfri. Å lese Jan Bøhlers bok «Østkantfolk» har rett og slett vært en skuffende opplevelse.
Jan Bøhler skriver at «snillismen» ennå og i høyeste grad er aktuell. «Ordet snillismen blir altfor svakt» gjentas mange ganger gjennom hele boken og går igjen som en tykk rød tråd.
Han retter kritikk mot venstresiden som «nekter å ta i problemer knyttet til temaet kriminalitet og integrering.» Han har ellers et gjennomgående sterkt fokus på at det er for lite synlig politi hjemme hos ham og østkantfolket. Han kritiserer måten myndighetene, herunder høyresiden og politiet, fremstilte situasjonen rundt ungdomskriminalitet vinteren 2019, og han betegner deres fremstilling som «skjønnmaling» (s. 27).
Det er helt greit å lese hans synspunkter rundt dette men det er mer interessant å få lese hva han baserer dette på, hvorfor, og ikke minst hvilke løsninger han har. Men, underveis er det mange ting å stusse over.
Løsrevne påstander om fravær av politi
Flere steder i boken sammenligner han «hvordan det var på Østkanten på 50- og 60-tallet» med hvordan det er i dag, og han trekker noen slutninger ut av dette: Han skriver for eksempel at «det slår han at da de hadde lokalpoliti bare 500 meter unna på 50- og 60-tallet på Kalbakken, ja da var det mye mindre kriminalitet osv». Og han setter dette opp mot at når politipostene på Romsås, Holmlia og Mortensrud ble lagt ned for noen år siden, ja da tok ungdomskriminaliteten seg kraftig opp i årene som fulgte (s. 31).
Det fremstår som at han gjennom flere av sine erfaringer i enkeltsaker trekker noen generelle slutninger om tingenes tilstand som det rett og slett ikke er dekning for. Han tar i hvert fall ingen forbehold rundt hvorvidt det er snakk om isolerte tilfeller eller saker av en mer generell karakter. For å nevne et eksempel, forteller han om en person som kan «gå rundt med kniv i nærmiljøene våre» og videre «når jeg spør de unge som henger på senteret, sier de at de knapt kan huske sist politiet gjorde en knivundersøkelse. Særlig farlig blir det når knivbærerne er kjent som ustabile og aggressive.»
Jeg lurer på hva han egentlig mener her. Skal vi få opplevelsen av at det potensielt er ungdommer som bærer kniv på ulike sentre og som vi bør passe oss for? At politiet i langt større grad burde kunne ha en lavere terskel for å ransake ungdommer? At politiet ikke foretar ransakelser i stor eller god nok grad?
Bare fra mine beskjedne, dog fortsatt relevante, erfaringer som ungdomsadvokat kjenner jeg til minst fem ulike ungdomssaker på Oslos østkant fra i fjor, der jeg ble gjort kjent med at ungdommene som er av utenlandsk/afrikansk opprinnelse opplevde seg diskriminert da de ukentlig kunne bli stoppet av politiet på vei til og fra skolen utenfor Stovner- eller Mortensrud-senteret. De hadde blitt bedt om å fremvise legitimasjon og åpne sine ryggsekker. Disse ungdommene opplevde dette som svært belastende og særlig to av dem hadde fått direkte negative reaksjoner fra noen i butikker på senteret senere, som plutselig identifiserte dem som «kriminelle». Disse ungdommene hadde rent rulleblad og jeg lurer på om Bøhler har vært ute for denne type saker eller utfordringer blant unge på østkanten. Det virker ikke slik når en leser hans bok.
Lite dekning for Bøhlers påstander om lovverk
Bøhler fremmer også en del påstander som helt enkelt ikke stemmer. For eksempel der han viser til at ubetinget fengsel bare kan idømmes fra 15 til 18 år når «det er særlig påkrevet» og hvorpå han legger til at «lista for dette er lagt svært høyt fordi det bare er fire plasser for Oslo og hele Østlandet i Ungdomsenheten på Eidsvoll. Åtte i hele landet» (s. 71).
Jeg anser det som feilinformasjon å påstå, eller i beste fall antyde, at retten, som jo er den offentlige instansen som i straffesaker behandler og fastsetter straffereaksjoner, angivelig skal ta med i sin betraktning hva som finnes av ledige fengselsplasser, i grunnlaget for sin vurdering.
Et annet eksempel på rene faktafeil er når han skriver at «alternativet er barneverninstitusjoner som kan holde på barn under 15 år som begår gjentatt alvorlig kriminalitet». Dette er feil, eller i hvert fall veldig mangelfullt: Det er lovhjemmel for å tvangsplassere ungdom i barneverninstitusjon, men det gjelder ungdom både under og over 15 år. Det er videre ikke bare når det foreligger «alvorlig gjentatt kriminalitet» at det er mulighet for å tvangsplassere ungdommer; det er også adgang til dette dersom det anses at ungdommen har alvorlige adferdsvansker «på annen måte» eller «ved vedvarende misbruk av rusmidler» jf. barnevernloven § 4-24.
Ungdomskriminalitet er komplisert og har ingen enkle løsninger
Jeg opplever videre at Bøhler også fremmer andre påstander som jeg ikke kan se at han klarer å argumentere for på en særlig overbevisende måte. Om ungdomskriminalitet skriver han: «Vold og annen kriminalitet får ikke konsekvenser. Samfunnet setter ikke grenser for dem» (s. 71), og han angir som hovedgrunn for ungdomskriminaliteten «at barn og ungdom fristes av lettjente penger, rus og status der de opplever at lovbrudd nesten ikke får konsekvenser» (s. 71). Dette finner jeg skuffende å lese da jeg hadde forventet meg en større evne til å belyse de mange og sammensatte faktorene som gjør at unge bryter loven innen miljøer slik som på Oslos østkant.
Det er bred forskningsmessig støtte for at fengselsstraff eller frihetsberøvelse ikke har noen avskrekkende virkning på unge lovbrytere og at det i stedet kan bidra til økt risiko for tilbakefall av kriminalitet
Både når det gjelder unge lovbrytere med innvandrerbakgrunn og temaet æresvold og sosial kontroll, hadde jeg forventet meg at Bøhler skulle klare å gjøre seg noen mer dypdtgående refleksjoner om det kulturelle aspektet. Og nei, jeg mener selvfølgelig ikke hvorvidt kultur eller religion skal kunne forsvare enkeltpersonens tankesett eller handlinger som er i strid med rettigheter og lov. Jeg sikter her til hva noens (multi)kulturelle eller religiøse bakgrunn og levesett kan fortelle oss for å kunne forstå deres handlingsmønster og derav hvordan vi kan hjelpe den enkelte på vei ut av dårlige levekår og negativt eller lovstridig livsmønster. Dette er en viktig tilnærming for å kunne hjelpe den enkelte til på best mulig måte å innrette seg i et godt integrert liv i retning en velfungerende tilværelse i det norske samfunnet.
Den sosiale og kulturelle konteksten vi forstår en ungdom i har også særlig betydning. En ungdom som for eksempel har utviklet en aggresjonsproblematikk og er voldelig, kan ha behov for konkret hjelp til å behandle regulering av følelser og til å bearbeide traume fra grov omsorgssvikt, vold i oppveksten eller seksuelle overgrep. Ungdommen kan ha opplevd systematisk mobbing og rasisme, eller en alvorlig belastning i oppveksten som følge av utenforskap i lokalsamfunnet grunnet fattigdom, ekskludering i nærmiljøet. Dette kan igjen komme av at foreldrene ikke behersker det norske språket og ikke er integrerte, eller fordi ungdommen har et konkret behov for hjelp til å bryte ut av et svært dårlig miljø ungdommen har blitt trukket inn i der alvorlige og kriminelle aktiviteter, som ungdommen nå ikke klarer å komme ut av, tilhører hverdagen.
En ungdom som for eksempel har utviklet aggresjonsproblematikk og er voldelig kan også ha opplevd flere eller alle tingene jeg har ramset opp her – noe som igjen kan tilsi behovet for et omfattende, dynamisk og tverrfaglig hjelpeapparat, og veiledning til omsorgspersonene rundt ungdommen. En ungdom, som den nevnt i eksempelet, kan i tillegg, og som følge av belastninger og alvorlige relasjonsskader, ha generert et rusproblem som kan oppleves som selvmedisinering for psykiske vansker i påvente av at noe bedre i livet kan kompensere for dette. Ja, lista her kan bli veldig lang og graden av kompleksitet høy.
Men, når vi leser Bøhler sin bok blir ikke noe av dette drøftet og alt virker så mye enklere: det blir gitt et mørkt, dystert og deprimerende bilde av noe som blir fremstilt som en alvorlig, eskalerende og katastrofal gjeng- og ungdomskriminalitet på østkanten i Oslo, og der løsningen er å møte dette med strengere straff, mer synlig politi, og der en må tørre å si mer ifra. Dette blir rett og slett altfor enkelt for meg.
Grovt forenklet løsning på unges utfordringer
Og når jeg nærmer meg slutten av boken og søker etter noen mer konkrete og substansielle løsninger på den mørke elendigheten jeg så langt har lest om, kommer jeg omsider til et kapittel som sier noe om det. Bøhler viser til at vi trenger felles verdier. Han trekker her frem at en særlig andel innvandrere har vanskelige levekår og lavere inntekt, og viser (igjen) til at folk i drabantbyene på 50- og 60-tallet også hadde dårlig råd og bodde trangt, men at «vi ble ikke ungdomskriminelle som kalte politiet «morrapulere» av den grunn».
Han legger til at vi hadde «felles verdier og en samfunnsmoral som hindret det» (s. 174). Og han sier videre: «Jeg mener at om vi sier at det ikke er rart at de unge i drabantbyene blir kriminelle, når familiene har så dårlig råd og bor trangt, gjør vi en stor feil – hvor velment slik utsagn enn måtte være. Selvsagt er det viktig å bekjempe sosiale forskjeller. Men de må aldri bli noen unnskyldning for å bli kriminell. Da bryter vi ned ryggraden og moralen til ungdommene våre. Vi skal i stedet bygge dem opp, uansett hudfarge og levekår, til å ha stolthet og verdier til å stå imot kriminalitet og rus» (s. 174).
Her tenker jeg at ja, Bøhler, det er klart at vi ikke på noen som helst måte kan forsvare at noen blir kriminelle som følge av dårlig råd og det å bo trangt. Men finner du det ikke relevant, eller i det minste av en viss betydning, for å forstå og å finne egnede løsninger, at det også trekkes frem hva vanskelige oppvekstkår gjør med barn og unge? Hvordan påvirkes unge som vokser opp i fattigdom, utenforskap, psykiske vansker innad i familier, arbeidsledighet, mangel på kunnskap og utdanning, mangel på fritidstilbud eller fritidstilbud de ikke har råd til? Hva gjør presset fra sosiale medier, ukulturer og kriminelle miljøer med barn og unge, og hvordan er alt dette med på å virke inn i den enkelte ungdommens valg i livet, hens vurderinger og hindringer på vei ut til et lovlydig liv og til en godt fungerende deltakelse i samfunnet? Jeg synes det blir litt vel enkelt å si at det ikke er noe unnskyldning å ha dårlig råd uten å samtidig trekke inn disse andre og viktige utfordringene som også spiller inn.
Barns behov bør stå sentralt
Det er bred forskningsmessig støtte for at fengselsstraff eller frihetsberøvelse ikke har noen avskrekkende virkning på unge lovbrytere og at det i stedet kan bidra til økt risiko for tilbakefall av kriminalitet (Løsel 2012 s 989-990, Corrado mfl 2006, særlig s 545-559).
Når et barn idømmes en frihetsberøvende reaksjon fratas barnet muligheten til å lære seg positiv eller såkalt prososial atferd i frihet. Sjansen for at barnet skal «vokse av seg» atferdsproblemene reduseres. I en rutinepreget anstalt med omfattende sikkerhetsregime vil barnet ikke bli forberedt på de utfordringene det møter når det skal ut i den virkelige verden.
I arbeidet med å finne hvilke type straffereaksjoner som virker, er det først og fremst barnets «needs» og ikke «deeds» som bør være førende. Det bør reageres mot handlinger på grunnlag av hva som er barnets behov og ut fra hva som vil være til barnets beste.
Jeg skulle ønske Jan Bøhler hadde tatt med noe mer av dette blant sine lange beretninger om sin kontakt med grasrota og om kunnskapen om barn og unge i konflikt med loven.
Denne teksten ble først publisert på Dinardis Facebook-side den 28. oktober, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
