- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
I disse dager avholdt Khan og flere andre prominente pakistanere, både politikere, kolleger fra sitt parti Pakistan Thereek e-Inshaf (PTI) og andre figurer fra sivilsamfunnet, en fredsmarsj i Pakistans nordvestlige del, landets mest urolige hjørne. Formålet var en stille, fredelig, men også standhaftig protest mot USAs dronebombing i området.
Marsjen fikk ikke entre den voldsutsatte delstaten Waziristan. Ifølge enkelte kilder etter sterk press fra det militære. Likevel lyktes han med å skape en enorm entusiasme blant mange, og ikke minst blest om en sak både nasjonalt og internasjonalt.
Krigsområde
Å beskrive store deler av det nordvestlige Pakistan som et krigsområde er ikke langt unna sannheten. Formelt er landet en alliert i denUSA-ledede ”krigen mot terror”. Men alliansen krever et høyt pris. For det er nettopp iPakistans”ville vest”, i grenseprovinsene motAfghanistanat denne prisen betales i blod og menneskeliv. Khyber Pakhtunkhwa og (da særlig) de føderalt administrerte stammeområdene er noe helt annet enn metropolene Karachi, Lahore og Islamabad. Her står stammetradisjonen sterkere enn båndet til nasjonalstaten. Mujahedinere, talibanere og andre ekstremister står langt sterkere i kurs enn den regjerende politiske overklassen. Og når også USA blander seg inn i miksen så skjønner man at landskapet farges av ild og blod.
Fredsmannen
Mange vil si Khan kjemper en håpløs kamp. På den ene siden må han takles den tradisjonelle pakistanske økonomiske og politiske overklassen, som er fornøyd med tingenes tilstand. Han må overbevise de religiøst radikale om at han ikke vil la Pakistan fortsette å bli en arena for videre krigføring. Og Vesten om at han ikke vil la radikalismen, ekstremsimen og talibanismen bestemme landets poltiske dagsorden. Samtidig er hans stjernestatus og mediepålagte image som fredsmann og Pakistans redningsmann med på å gi ham et stort push.
For meg virker denne fredsmarsjen som et tiltak hvor Imran Khan prøver å slå to fluer i en smekk. Han gir uttrykk både for sine politiske ambisjoner og for sin visjon om mer sameksistens i det sterkt splittede pakistanske samfunnet. Slik Kong Haakon en gang ga uttrykk om at han også ville være ”kommunistenes og republikanernes konge” rekker også eks-cricketstjernen en hånd i håp om å få alle med på laget. Selv de Vesten ikke liker.
Rent prisippielt liker jeg Khans politiske prosjekt. Spørsmålet er om det er holdbart.