En pris til liten trøst

Av
Claudio Castello
-
Nobelkomiteen og EU-lederskapet var i dag samlet for å feire sin egen fredspris, og for å reflektere over unionens fremtid i sin hittil verste krise. Refleksjonen gikk ikke dypt nok inn på den jevne kriserammede EU-borgers vegne, mener kommentarforfatteren.
Foto: Claudio Castello
Årets Nobelpriskåring var en oppvisning i fine festtaler og selvgratulasjon over egen fredsinnsats fremfor å gi konkrete løsninger på hvordan den jevne EU-borger på tvers av landegrenser skal få tilliten tilbake til unionen.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

For det er et nærmest tragikomisk paradoks at Norge, nei-landet i det europeiske integrasjonsprosjektet EU, skulle utdele fredsprisen til Barroso, Van Rompuy og co. som takk for flere tiår med fredsbygging.

EUs forgjengere skal ha for at man i etterkrigstidens første år tok et oppgjør med totalitære ideologier, og ikke minst en stadig tilbakevendende trend med hevnlyst og revansjisme europeiske land seg imellom (eks. Tyskland og Frankrike). Unionen, eller som det het dengang “fellesskapet”, sto parat for å inkludere de nye landene som befridde seg fra Sovjet-kommunismen i Østblokken i etterkant av nasjonenes høst 1989. Noen år tilbake tok man imot land som Spania, Hellas og Portugal, som på det tidspunktet kvittet seg med autoritære og fascistiske regimer.

“It´s all about the money”

Samtidig har det gått rusk i maskineriet på et eller annet tidspunkt. Fellesskapet ble til union, og en sterk sentralisert makt, politisk i Brussel og finansielt ved Sentralbanken i Frankfurt. Euroen ble i årene rundt årtusenskiftet lansert som et nærmest messiansk og guddomelig tiltak, og like greit tvunget inn i land som ikke var i god nok økonomisk stand for å oppgi sin egen valuta. Som den svenske popsangeren Meja sang en gang på 90-tallet: It´s all about the money.

Unionen har rett og slett handlet om makt og penger fremfor den jevne manns rettigheter. For å gi seg selv et ideologisk alibi har man klistret på seg et fredsbyggerstempel, som egentlig er ikke mer “fredsbyggeraktig” enn det f. eks FN har.

EUs krisepsykolog?

To ganger har Norge sagt nei til å bli med i dette europeiske integrasjonsprosjektet, i 1972 og 1994. Krisen som rammer unionen, ikke bare økonomisk, men også når det gjelder politisk handlekraft, gjør norsk EU-medlemskap like ønskelig som å drikke yoghurt gått ut på dato.

Samtidig tipper jeg både rødgrønne og opposisjonspretendentene i Tingets maktkorridorer er bevisste på at Norges rolle i forhold til unionen er og blir viktig. Et Norge med pluss i regnskapet og som er minimal rammet av krisen som skjer bare noen få mil unna er attraktiv som samarbeidspartner og “krisepsykolog”. For EU-fiffen var det å komme til et Oslo uten nevneverdige voldelige protester, og få noen trøstende ord fra Jagland som kan få opp selvfølelsen inten annet enn, nettopp, krisepsykologi på kort sikt.

For den jevne greker, spanjol, ire (og andre), som blir kastet ut av husene sine, mister jobben, får trygden og faglige rettigheter kuttet, og må utvandre til (blant annet) Norge for å skaffe seg et levebrød, er det liten trøst å hente i Jaglands og Nobelkomiteens ord om fred og medmenneskelighet.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER