Foto: Doug Letterman
- Går inn for hurtigdomstol - 25.11.2024
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
I over et år har argentinske myndigheter og landets president Cristina Fernandez kommet med sterkere og tøffere krav om landets suverenitet over øyene. Argentina har tatt saken opp i flere internasjonale organer, og fått diplomatisk gehør hos flere land, over tretti år etter det pinlige krigsnederlaget i 1982.
Kravene har vært gjentatte, kampanjeaktige og ved enkelte anledninger preget av galgenhumor. Foran fjorårets OL i London leide argentinske myndigheter et PR-byrå som lagde en videosnutt med en av landets mest populære idrettsutøvere. Filmingen skjedde på øyene, og midt i all ironi og humor var budskapet gravalvorlig: “For å vinne medaljer på britisk jord trener vi i Argentina”, het det i reklamen.
Cameron klikket
Nå har også den britiske statsministeren mistet (vil jeg si) tålmodigheten og fatningen. Nylig uttalte han til BBC at “øyene vil forsvares med våpen om nødvendig”. Uttalelser som både i britisk, internasjonal, og særlig argentinsk presse ikke gikk upåaktet hen.
Det ligger også en etnisk konflikt midt oppi det hele.
Samtidig er ikke opptrappingen i ordbruken særlig uventet. Det er flere faktorer som har bidratt det forverrede klimaet. Argentinerne fikk orden i eget hus etter et turbulent 90-tall, som endte med bunnpunktet i finanskrisen i 2001. Siden den gang har ting endret seg enormt. Den nye politiske klassen i Buenos Aires fikk ikke bare landet på fote igjen, men har sørget for et fundament som gjør at Argentina kommer til å vokse økonomisk, mens økonomier av sammenligbar størrelse sliter med gjeld eller tilbakegang. Å få overtaket på utenlandske næringsinteresser (bl. a gjennom nasjonaliseringer) har ikke bare gitt flere skatteintekter, men også økt nasjonal selvtillit.
Britisk, fransk eller argentinsk?
Falklandsøyenes historie er lang og komplisert, og bærer preg av århundreder med kolonisering. Før britene var det spanjoler og franskmenn som bebodde øyene. Øyenes spanske navn, Malvinas, er faktisk en omskrivning av det franske “Malouines”, som sikter til at franskmennene koloniserte øyene med innflyttere fra den bretonske kystbyen St. Malo.
Geografisk ligger øyene 500 km fra den argentinske sydhavskysten, noe som har gjort at flere regjeringer siden 1830-årene har sett det som et rettmessig krav. Samtidig ligger det også en etnisk konflikt midt oppi det hele. Øyenes flere tusen beboere har britisk kulturbakgrunn, og vil nekte alle forsøk på å knytte sosiopolitiske bånd til Argentina, spesielt etter det som skjedde i 1982. Midt i alt dette nekter Argentina å godta øyenes folkeavstemning om forholdet til den britiske kronen, siden øybeboerne er en “innplantet befolkning”, som egentlig okkuperer argentinsk territorium.
Hellig plikt
Nå som britenes tone har hardnet, har de lagt seg på det konfrontasjonsnivået argentinerne ønsker seg. Argentinske skolebøker i historie hyller mennene som i 1982 invaderte øyene, og kaller tilbakeføringen av øyene for en “hellig nasjonal plikt”. Militærjuntaen som den gang hadde makten i landet, samlet en hel befolkning på tvers av politiske ideologier i unison jubel da nyheten om invasjonen ble kjent. Å snakke, debattere eller ta opp Malvinas-problemet med en argentiner er nesten som å diskutere Jerusalem med Israel- og Palestinavenner.
Men den nåværende striden har nok sitt grunnlag først og fremst i at britene har gått inn for oljeboring i farvannet rundt øyene. Før dette var det en kort periode med forsoning og tøvær på 90-tallet, som nå igjen er erstattet av felles minstenksomhet. Her handler det ikke bare om “hellig land”, men også om enorme oljeinntekter som vil gjøre at Argentina hopper fra en av verdens 30 til en av verdens ti største økonomier. Et hav av forskjell, bokstavelig talt.
Ordbruken frem til nå vitner ihvertfall ikke om mer vennskapelighet i et allerede anstrengt forhold, som nå er like iskaldt som vannet rundt stranden på Stanley. Eller Puerto Argentino, alt etter smak og behag.
