Foto: Flickr.com
- Tvinges til å velge mellom utdanning og kjærlighet - 23.01.2013
Utlendingsforskriften er under revidering om dagen, og ett av temaene er hva som må til for å få familiegjenforening i Norge. Får Justis- og beredskapsdepartementet som de vil, blir det nå enda vanskeligere for studenter som finner kjærligheten i utlandet å leve sammen med den man elsker.
Tidligere og fremtidig inntekt
Forrige uke fortalte studentavisen Studvest i Bergen om Louise og Jalal (16.01.12). Louise, som var student ved Universitetet i Bergen, møtte Jalal på utveksling i Libanon. Nå, noen år senere, er de gift, men Louise har måtte avbryte studiene for å tjene nok til at Jalal kan få være i Norge sammen med henne. For å få tilgang til riket, som det heter i regelverket, må man ha en annen person som beviselig kan forsørge deg. Forsørgeren må kunne vise til både en tidligere og en fremtidig inntekt på minst 240.000 kroner i året. Denne summen er nå i ferd med å heves til 260.000 kroner. Dette er på nivå med minstelønnen i Norge og for de fleste arbeidstakere så høres sikkert ikke dette spesielt høyt ut. Problemet er at samme regel gjelder for studenter, og for de aller fleste av dem er dette nærmest en uoppnåelig sum.
Dagens studenter har en årlig støtte på 92.500 kroner fra Lånekassen. Deler av dette gjøres om fra lån til stipend når du består eksamen så fremt du ikke tjener mer enn 150.000 kroner i året. Tjener du mer enn det, blir stipendandelen redusert og lånebyrden større. Den kjappe leser skjønner allerede nå tegninga – studenter kan ikke tjene nok for åfå familiegjenforening, uten å samtidig miste stipend.
Her må det åpenbart lages en særordning for studentene.
Gjør unntak for studenter!
Men skal man ikke kunne ofre litt for kjærligheten, sier du kanskje, er det ikke verdt å gi opp litt stipend for å kunne få den man elsker til landet? Problemet er at det ikke kun er stipendandelen det går ut over. Det handler om at en student, i tillegg til fulltidsstudier, må ha en deltidsjobb som gir en inntekt på nesten 170.000 kroner i året. Det sier seg selv at det fort blir snakk om å ha en jobb med studier ved siden av, og ikke omvendt. Norsk studentorganisasjon synes ikke at dette er god bruk av studietiden. Vi synes heller ikke at det er fornuftig ressursbruk fra statens side å påkoste en studieplass som studenten ikke får utnyttet til det fulle.
Så hvilke valg sitter studenten igjen med? Enten må man utsette å få ektefellen/partneren til landet, bli deltidsstudent, være en dårlig student med uforholdsmessig stort lån eller gi opp studiene i sin helhet. Her må det åpenbart lages en særordning for studentene. Det finnes vel å merke unntak i reglene, men disse er det kun et fåtall som greier å oppfylle kravene for. Å studere burde i seg selv være forsikring nok for staten, og underholdskravet kan tilpasses studentens økonomi og livssituasjon, ikke omvendt.
På vegne av alle norske studenter som finner en partner i utlandet, så ber vi Grete Faremo om å ta ansvar: La disse studentene slippe å velge mellom kjærlighet og utdanning.
