Foto: Politiets sikkerhetstjeneste
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
En takket ja, mens den andre sa plent nei.
Kraftsalven og avsløringen kom frem under gårsdagens Brennpunkt. Christian Høibø, som for ti år siden var aktiv i anti-krigsbevegelsen og ble rekruttert til å være informant, gikk offentlig ut og forltalte om sin virksomhet.
Høibø fikk i oppgave å infiltrere organisasjoner og aktivistmiljøer på venstresiden, blant annet Blitz og organisasjonen Internasjonale sosialister og rapportere til PST om ulovlige demonstrasjoner, okkupasjoner og andre aktiviteter, både i Norge og ute i Europa. Overfor Dagbladet kunne også PST bekrefte at Høibø var aktivt på oppdrag fra dem ved flere anledninger.
Hva Brennpunkt først og fremst satte søkelyset på, er tillitsbruddet som skjer når et sikkerhetsorgan misbruker sin stilling.
Nå har også den frittallende Tønsbergskonvertitten og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq på sin blogg skrevet om sin opplevelse med PST. Sommeren 2009 ble han forsøkt rekruttert i kjølvannet av sin islamkonversjon. Opplevelsen var ifølge ham “ubehagelig”. Uten noe som helst trening i etterretning, informasjonssamling, eller elementær selvforsvar skulle en 20 år gammel student infiltrere et ekstremistmiljø for å finne mulige norske linker til Al-Qaeda og andre terrornettverk. Bevare meg.
Standard prosedyre
I etterretning er bruken av infiltrasjon og tystere langt mer vanligere enn det man skulle tro. Faktisk er det helt standard prodesyre. Ketil Lund, som på 90-tallet ledet Stortingets granskingsutvalg for hemmelige tjenester, er en av disse kritiske stemmene.
Nå er det likevel slikt at siden 9/11 så har Norge, som en del av den store NATO-blokken, vært nødt til å ta side i den USA-ledede krigen mot terror. I USA var hodene hete og hevngjerrigheten enorm etter terrorangrepet. Og med hete hoder kom overtrampene og paranoiaen. Enhver som ikke støttet troppene var en forræder. Pommes frites ble til “freedom fries” i det Hvite Hus. Og sist, men ikke minst Guantanamo.
Her i Europa var det langt vanskeligere å få den offentlige opinonen med på flere krigstokter i Midt-Østen. I Norge fikk miljøer, særlig på venstresiden, en mobiliseringsrenessanse gjennom anti-krigsdemonstrasjonene. Folkeengasjementet, som ved alle andre store protestbevegelser, gir også et potensiale for at mer ytterliggående grupper kan misbruke dette til en mer dyster agenda. Så det er ikke uten grunn at PST fulgte (og fortsatt følger) med.
Ekkel følelse
Hva Brennpunkt først og fremst satte søkelyset på, er tillitsbruddet som skjer når et sikkerhetsorgan misbruker sin stilling. Å tilby folk å infiltrere partier, organisasjoner og politiske miljøer er en svært omstridt metode som minner om den kalde krigens tunge spionasjedager. Infiltratører kan selv også misbruke sin stilling og feilinformere.
Tilliten som man har til sikkerhetstjenesten vil naturlig nok erstattes av en ekkel følelse av paranoia. At situasjonen er uforsvarlig, og at det som skjedde helt klart er en krenkelse av folks privatliv og sivile rettigheter. PST skal jo faktisk jobbe i dybden for å ta de største faremomentene, og gå etter alle grupper som truer det norske folket. Men som i etterkrigstidens overvåking så er man igjen selektiv etter hvem og hva man er ute etter.
En må nesten lure på om PST ikke har lært av sine forgjengeres feil, og at historien, akk og ve så klisjeaktig, gjentar seg på nytt?
