- «Skaff meg en jobb!» - 21.09.2013
- Innvandrere rammes hardest av naturkatastrofer - 20.07.2013
- Andres problemer – Kales privilegier - 12.03.2013
– For 18 år siden ga Fafo ut en rapport som de kalte «Skaff meg en jobb!» og handlet om veien inn på arbeidsmarkedet. Situasjonen er ikke blitt vesentlig lettere, sier Marie Louise Seeber. Hun er forsker i NOVA og har skrevet rapporten “Tett på innvandrerkvinner” på oppdrag fra Røde Kors.
Det er blitt gjort mye, og situasjonen har forbedret seg, men en hver arbeidsplass bør gå gjennom ansettelsesutinene, mener hun.
– Da vil en kanskje få øynene opp for at man har ansatt på feil grunnlag. Arbeidsgivere ansetter ofte folk som de føler de har mye til felles med. Mange har fått jobber gjennom bekjentskaper. Dermed blir det til at den som kommer utenifra, og som kan være den beste til jobben, likevel ikke har lik sjanse til å bli ansatt.
På høy tid å få gjort noe med arbeidsledigheten blant innvandrerkvinner.
Dybdeintervjuet kvinner
Seeber har intervjuet innvandrerkvinner om utdannelse og deltakelse på arbeidsmarkedet og i det norske samfunnet. Hun kommer med kraftsalve til politikere:
– På høy tid å få gjort noe med arbeidsledigheten blant innvandrerkvinner.
Kategorien «innvandrerkvinne» er problematisk, ikke minst fordi den i mediene gjerne inngår i sammenhenger som bidrar til et stereotypt bilde av «innvandrerkvinnen» som passiv, ressurssvak og ekskludert.
I rapporten har forskeren dybdeintervjuet fem innvandrerkvinner.
– Dette var fem damer som var veldig positive og bevisste på sin situasjon. Dette er sterke kvinner som hadde gjort veldig mye. Alle bortsett fra den papirløse hadde en målretta innstilling får å nå sine mål.
Norskopplæring
– Mannen min har mye problemer med språket fordi når han kom hit tror jeg han gikk ett år på voksenopplæring, etterpå begynte han på praksis og så begynte han i jobb, og da hadde han ikke tid å lære mer, og siden ble han arbeidsledig. Nesten to år har han søkt jobb, men han fikk ikke det fordi de trenger språktest på nivå 3, forteller “Naomi”, som er en av kvinnene som ble intervjuet i rapporten.
Situasjonen der en havner mellom to stoler, er også kjent for “Fatima”. Hun peker på at det var vanskelig å skaffe seg praksis.
– For min del var jeg på norskkurs med en gang jeg kom til Norge. Da var jeg høygravid, så da hadde jeg ikke mulighet til å bli ferdig med hele kurset. Det holder ikke å lære pensumet på kurset heller, vi må jo lære å bruke språket i praksis, det var få muligheter. Og da begynte jeg å gjøre mitt beste ved å se på filmer og lese tekst.
Over- og underkvalifisert
“Nina”, som har mastergrad både fra Universitetet i Oslo og sitt hjemland, mener at det verste man kan høre, er at man er overkvalifisert.
– I jobbannonsene står det at tilsvarende erfaring kan erstatte utdannelse. Det betyr altså at de årene du har studert egentlig ikke var så viktige så lenge du har god erfaring. Samtidig har erfaring ikke betydd så mye hvis man er overkvalifisert.
Hun forteller at hun en gang fikk avslag på en søknad etter bare to timer. Samtidig sto det i beskjeden fra bedriften at de hadde mottatt 100 søknader. Hun bestemte seg for å undersøke hvordan det kunne ha seg at selv om de fikk 100 søknader, så haddre de klart å behandle hennes så raskt.
– Så ringte jeg dem neste dag, og så sier de, “ja, vi hadde over 100 søknader, men vi bare fjernet alle med mastergrad, for vi kan ikke betale dem det de forventer”.
De begynte å prate om hva de trodde at høyt utdannede forventer. Svaret hun fikk, var at folk med mastergrad som regel forventer høyere lønn “og det har vi ikke råd til”.
– De trodde også at jeg ville kjede meg og slutte etter noen måneder, og da må de starte søkeprosessen på nytt.
