Mer sikkerhet til barna

SV-leder Audun Lysbakken startet  for to år siden prosessen med endre barnevernet i Norge, etter en lang rekke med kritikk på det eksisterende systemet. I siste uke la Thorkildsen fram lovforslaget som skal endre barnevernsloven. Endringene tar sikte på å styrke barns rettsvern, medvirkning og synlighet. 

 

– Vi løfter fram barna i barnevernet som selvstendige personer. De skal bli hørt og medvirke i større grad. Hensynet til barn er det viktigste, forteller Thorkildsen videre.

Jeg er opptatt av at vi skal ha like standarder for barn uavhengig av hvilken kulturbakgrunn de har.

 

Forslagsdokumentet inneholder i tillegg til generelle tiltak også spesifikke punkter rundt arbeidet overfor minoritetspersoner og grupper. For å øke kompetansen til barnevernsarbeideren skal  Barne-, likestillings- og inkluderings departementet (BLD) blant annet videreføre støtten til videreutdanningstilbudet «Barnevern i et minoritetsperspektiv».

 

På hjemmesidene til Høyskolen i Oslo og Akershus besrkrives utdanningstilbudet på følgende måte:

 

 

For Thorkildsen er det viktig at barna blir behandlet likt.

 

– Det er særlig på kompetansesiden der dette med det flerkulturelle samfunnet er viktig. Jeg er opptatt av at vi skal ha like standarder for barn uavhengig av hvilken kulturbakgrunn de har, sier Thorkildsen til Utrop.

 

Thorkildsen viser også til mentorprogrammet Nattergalen som et tiltak som skal øke kompetansen til barnevernsstudenter rundt det fremmedkulturelle. Programmet går ut på at barnevernsstudenten fungerer som mentor for et skolebarn med minoritetsbakgrunn i alderen 8 til 12 år. Normalt sett møtes de en gang i uken, og mentoren hjelper blant annet barnet med lekser, deltar sammen på sportsaktiviteter eller andre former for sosiale tilbud. 

 

– Mentorordningen Nattergalen synes jeg er det beste eksempelet på hvordan vi helt praktisk gjør barneversstudenter bedre i stand til å forstå det flerkulturelle samfunnet. I tillegg gir det barn med innvandrerbakgrunn voksenkontakt, hjelp til å klare seg på skolen, sosiale opplevelser og aktiviteter som betyr mye for dem, sier hun.

 

Ifølge forslaget har antall barn med minoritetsbakgrunn med tiltak fra barnevernet økt fra 16 prosent i 2004 til 21 prosent eller 9760 barn i 2009. Økningen i antall barn innenfor barnevernsystemet betyr derimot ikke økning i antall minoritetsfamilier som stiller opp som fosterfamilier. 

 

– Nei, absolutt ikke. Det har vært veldig vanskelig å rekruttere og å få fram rollemodeller med minoritetsbakgrunn, forklarer Thorkildsen, og forteller at det er noe man aktivt skal jobbe med. 

 

I forslaget står det at:

Statssekretær Kjetil Andreas Ostling i BLD mener at minoritetsmiljøene også må bære en del av ansvaret for at mangelen, men at for barnevernets del, er rekrutteringen av fosterforeldre vanskelig uansett hvem man jobber opp mot.  

 

– Rekruttering av fosterforeldre generelt er en utfordring vi har overfor alle. Det å være fosterforeldre er en stor oppgave som griper inn i hele livsførselen. Man kan ikke være fosterforeldre som en hobby eller bare i helgene. Det er noe som er en livsstil, forklarer han. 

 

Ostlingen forteller videre at den kulturelle bakgrunnen heller ikke er det viktigste for et barn som trenger fosterhjem, og at det kulturelle kan videreføres på andre måter. 

 

– Det aller viktigste barn har behov for, er forutsigbarhet, trygghet, nærhet og kjærlighet. Det gjelder på tvers av kulturelle grenser. Der man ikke greier å matche barn med fosterforeldre som kan videreføre det kulturelle i kraft av å komme fra samme kultur eller religiøse bakgrunn, har barnevernet i oppgave å sikre at barnet får ivaretatt disse behovene andre steder, forklarer han. 

 

Proposisjonen har møtt både ros og kritikk. I høringen har for eksempel Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) uttrykt at: 

 

Den 18 år gamle kongolesisk-norske Patrice Monga, som selv har mottatt hjelp fra barnevernet mener at det opp til nå har vært stor forskjell på hvordan innvandrere og nordmenn blir behandlet. 

 

– Jeg som er utenlandsk selv synes at det har eksistert store forskjeller på behandlingen mellom mine saker og andres sine saker. Barnevernet har brukt mye mer tid på dem og lyttet, mens i mine saker så har de ikke gjort det. Jeg vet ikke om det gjelder alle innvandrere men det er i alle fall det jeg føler, forteller han.

 

Monga er en del av Barnevernsproffene, en gruppe ungdommer i alderen 14 til 19 år og som selv har opplevd institusjonene og som gir barn og ungdommene en stemme. Gruppen har vært med på prosessen rundt endringsloven, og  han har tro på at forskjellene med denne loven viskes ut.

 

– Vi lever så ulikt og annerledes. For eksempel bør ikke barnevernet plassere en muslim i en kristen familie. Jeg tror de har ordnet dette med forskjellsbehandling i denne loven, men de kunne ha gjort mer, sier Monga.