Foto: Fanney Antonsdottir
Etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble det mye snakk om bloggeren som var den mest i siterte i Breiviks terror-kompendium. Identiteten hans var ikke kjent, og han gikk bare under forfatternavnet «Fjordman». Kort tid etter sto han fram i VG som den noe sky ålesunderen Peder Are Nøstvold Jensen med fortid fra studier i Egypt og FN-tjeneste i Hebron.
Morgenbladet-journalist Simen Sætre har tatt for seg Fjordman i boka “Fjordman. Portrett av en antiislamist”. Boka har ført til en diskusjon om hvordan man skal kategorisere Fjordmans ideologi. For Sætres personlige og nære tekst inneholder ingen virkelig faglig diskusjon om hva slags tanketradisjon Fjordman står i.
Ikke et tomt begrep
Med jevne mellomrom dukker det opp en påstand om at „fascist” er blitt redusert til et skjellsord. “Hitling” er blitt et fenomen på nettet. Men betyr det at begreper som rasist og fascist ikke lenger har noen mening? At det ikke er mulig å fylle dem med et faglig fundert innhold som gir mening i 2013? For meg, som en som har studert det ytre høyre og skrevet om det ulike sammenhenger, må svaret bli et tydelig nei. Fascister finnes, også i dag.
Fjordman har overraskende mange sympatisører i Norge.
Er så Fjordman en av disse? Debattanter med tyngde, som forsker Lars Gule og journalist Øyvind Strømmen, har satt denne merkelappen på bloggeren. Men Strømmen og Gule er erklærte meningsmotstandere av Fjordman. Fjordman har overraskende mange sympatisører i Norge, skal man dømme fra nettdebatter og diverse blogger, og blant disse er både Strømmen og Gule regelrette hatobjekter, som man gjør alt for å diskreditere som «useriøse» og «kunnskapsløse».
Avfeier kritikere
Også i Peder Are Nøstvold Jensens verden er Øyvind Strømmen «et fjols», som han formulerer det i samtale med Simen Sætre. Journalisten har endelig, etter et års arbeid med boka, fått tillit hos Fjordman til å få møte ham personlig – Fjordman valgte typisk nok det tradisjonelle julemarkedet i Stuttgart som møtested, «ett av Europas beste», hadde han hørt.
Sammenhengen uttalelsen om Strømmen faller i, er interessant. Jensen får i Stuttgart nemlig muligheten til å lese gjennom Sætres manus og kritiserer ham hardt for hvor lite han har forstått av Fjordmans produksjon. Han har gjort de samme feilene som Strømmen, hevder bloggeren. Beskyldningene mot Strømmen gjentar han for øvrig senest i en kronikk i Aftenposten 25. april i år.
Klare kjennetegn
Tar vi for oss faglitteraturen, er det imidlertid nokså åpenbart at Fjordmans tekster fyller flere av kriteriene for fascisme. Det har ikke minst vitenskapshistoriker Vidar Enebakk vist i sin gjennomgang av Fjordmans forfatterskap i boka “Høyreekstremisme. Ideer og bevegelser i Europa”, som kom ut ifjor.
Fjordman er imidlertid god til å iscenesette seg selv som den nøytrale analytikeren. Det gjør han også i Sætres bok. Han hevder at konklusjonene hans springer ut av evnen til å se de lange linjene. Han er altså en ganske alminnelig intellektuell, bare litt ærligere og mindre redd for sannheten enn de fleste andre. Han har heller aldri oppfordret til vold, påpeker han. Men går man ideologien hans etter i sømmene, med dens skepsis til demokratiet, forestillinger om en nært forestående politisk og kulturell katastrofe som følge av islamsk innvandring, fantasier om borgerkrig i Europa innen 2030, oppfordringer til europeere om å bevæpne seg, rasetenkning, ønsket om å rense Europa for muslimer og skape et kontinent nesten utelukkende for hvite, er det liten tvil om at Fjordmans tanker hører hjemme langt ute på ytre høyre.
Likevel er det viktige sider ved fascismen som ideologi som mangler hos Fjordman. Han har ingen tanker om at Norge trenger en fascistisk fører (“førerprinsippet”), og han sier lite om den økonomiske organiseringen av samfunnet i sine tekster, noe som var viktig for de klassiske fascistene.
Boka til Sætre gir ikke noe fasitsvar på “fascist-spørsmålet”. Boka er likevel viktig fordi den bidrar til å kaste lys over Jensens liv og personlige motiver for den radikaliseringen han åpenbart har gått gjennom.
Les også intervju med forfatter Simen Sætre på side 17.
