Foto: Yasmina Reality
Kommentator i Utrop
Moskéangrepene i New Zealand for to år siden og 22. juli-terroren i Norge for ti år siden har flere likhetstrekk, skriver Sylo Taraku i dette innlegget. Begge terroristene ønsket gjennom sine handlinger å virke destabiliserende, men de valgte feil land.
Rundt 190 mennesker hadde samlet seg til fredagsbønn i moskeen Al Noor i Christchurch i New Zealand 15. mars 2019. De kunne føle seg trygge der. I et av verdens fredeligste land. Samtidig setter den 28 år gamle Brenton Harrison Tarrant seg i bilen med en nøye uttenkt plan – og et automatgevær i bagasjerommet. Akkompagnert av militærmusikk fra en bærbar høyttaler, skyter han vilt rundt seg. Han fortsetter massakren sin i en nabomoské fem kilometer unna. Totalt er 51 mennesker drept og 40 såret.
Dette var et terrorangrep som sjokkerte New Zealand og en hel verden. Tarrant sendte massakren live på Facebook og Youtube, som om han satt og gamet i et skytespill. Før massakren hadde han publisert et 74 sider langt «manifest» på nettet. En blanding av høyreekstrem konspirasjonspropaganda og en historie om egen radikalisering.
Muslimhatet florerer på nettet, og Tarrant er beskrevet som en rasekriger, inspirert av den amerikanske nynazisten David Lane og den britiske fascisten Oswald Mosley. Mosley var grunnlegger av fascistpartiet British Union i mellomkrigstiden, mens Lane var leder av nynazistorganisasjonen The Order som på 1980-tallet begikk en rekke terrorhandlinger og kriminelle handlinger i USA. Tarrants viktigste inspirasjonskilde var likevel utvilsomt gjerningsmannen bak 22. juli-terroren i Norge, Anders Behring Breivik.
Det er noen tydelige forskjeller mellom de to. Breivik bygget seg et grandiost selvbilde som justitiarridder. Tarrant beskrev seg selv som en soldat som raskt vil bli glemt. Han drepte muslimer, mens Breivik ville ramme Arbeiderpartiet og AUF som han ansvarliggjorte for muslimsk innvandring til Norge.
Likhetstrekkene mellom Breivik og Tarrant er likevel mange. I denne sammenhengen vil jeg trekke frem tre av dem: 1) Radikaliseringen på nett; 2) Balkan-besettelsen og 3) Motivet om å destabilisere vestlige land. Begge hadde altså som mål å skape ringvirkninger som skulle endre samfunnet fundamentalt.
Radikaliseringen på nett
Både Breivik og Tarrant planla og gjennomførte terrorangrepene sine alene, noe som får mange til å kalle dem for «ensomme ulver» Men begge kom fra en ekstremistisk flokk på internett.
Tidligere var det mye enklere å holde oversikt over høyreekstreme miljøer. Det var som oftest snakk om unge gutter som hadde sklidd ut av samfunnet, og som politiet og lokale myndigheter hadde full oversikt over. Gjennom ulike tverretatlige programmer og samarbeid med foreldrene kunne man oppløse gruppene og få ungdommen inn i varmen igjen. Men med forflytningen av den høyreekstreme aktiviteten «fra gata til data», ble plutselig alt mye vanskeligere. Ikke minst med tanke på at internett gjør det lettere å la seg påvirke og bli en del av internasjonale nettverk.
Breivik var for eksempel en del av et kontrajihadisisk miljø på internett som PST hadde lite kunnskap om den gangen. Det som kjennetegnet bloggsfæren Breivik kom fra, var Eurabia-konspirasjonen som går ut på at det finnes en sammensvergelse mellom eliter i Europa og muslimske ledere for islamisering av Europa.
Med forflytningen av den høyreekstreme aktiviteten «fra gata til data», ble plutselig alt mye vanskeligere.
Tarrant ble også radikalisert på internett – han frekventerte høyreekstreme diskusjonsgrupper på nettforumene 4chan and 8chan, samtidig som han også fant mye inspirasjon fra propagandavideoer på Youtube.
Høyreekstremisme er et samlebegrep som brukes for flere former for politisk ekstremisme, alt fra nynazisme til antiislamske eller innvandringsfiendtlige grupperinger. Den nye høyreekstremismen – som det nå kalles – er en enda større cocktail. I Chan-gruppene finner man alt fra incel-miljøet som består av menn, som lever i såkalt ufrivillig sølibat, til økofascister og klassiske nynazister. Karakteristisk for chan-forumene er provokative memer (som er for eksempel bilder og videoer som sprer seg raskt på internett) som gjennom sin humoristiske form bidrar til å ufarliggjøre ekstremistiske holdninger. En av memene som Tarrant var spesielt opptatt av var «Remove Kebab», en antimuslimsk propagandamusikkvideo som hyller folkemordet på bosniske muslimer på 1990-tallet.
Under rettssaken nektet Tarrant for å være nazist og antisemitt, men kalte seg selv for en «etnonasjonalist», «øko-fascist» og «kebab-removalist». Og dette fører meg til neste fellestrekk mellom de to, nemlig besettelsen om Balkan.
Balkan-linken
Serbia, Kosovo og Bosnia får oppsiktsvekkende mye plass i Breiviks dystre manifest. For meg som har flyktet fra Balkan-krigene var det skremmende å lese hvordan massakre og etnisk rensing kunne virke inspirerende for en nordmann. Tarrant var også ekstremt opptatt av Balkan-historie, og så på den etniske rensingen av muslimene fra serbiske etnonasjonalister som en hevn mot osmanerne. I sine respektive manifester reagerte begge kraftig mot NATOs intervensjon i Kosovo i 1999. Breivik omtalte NATOs «forræderi» mot kristne serbere som vippepunktet som fikk ham til å planlegge terroren. Den samme NATO-kritikken finner man også hos Tarrant som mener serbiske styrker var «kristne europeere som prøvde å fjerne de islamske okkupantene fra Europa».
Mens Breivik kom med udokumenterte påstander om fysiske møter med serbiske ultranasjonalister, var Tarrant faktisk flere ganger på Balkan i perioden 2016-2018. På vei til moskeen spilte han den nevnte sangen «Remove Kebab».
Det er ikke rart man blir inspirert av grusomhetene på Balkan hvis målet er å deportere muslimer fra Europa. For å få det til trengs det mer enn enkelte terrorangrep, men begge så på terroren som et virkemiddel for å fremskynde destabiliseringen av vestlige land som gjør det mulig å «rydde opp» alt etterpå.
Destabilisering
Målet med Breiviks terror var nemlig ikke bare å stanse rekrutteringen til Arbeiderpartiet, men også å fremprovosere en borgerkrig som ville resultere i utrenskningen av alle muslimer fra kontinentet. Ifølge ham var Balkan-krigene på 1990-tallet bare et forspill til en kommende multikulturell krig i Europa. Tarrant kommer fra Chan-miljøene som også mener at det er umulig å redde den vestlige sivilisasjonen uten å ødelegge den først.
Men som vi vet klarte verken Breivik eller Tarrant å skape den destabiliseringen de drømte om gjennom de grufulle angrepene i henholdsvis Norge og New Zealand. De valgte feil samfunn. Norge og New Zealand er to av verdens mest stabile demokratier, med høy tillit, lave forskjeller og uten nær historie med konflikt. Dessuten ble vårt immunforsvar styrket gjennom måten vi håndterte terrorangrepene på. Her tenker jeg spesielt på mobiliseringen mot høyreekstremisme og samholdet på tvers av politisk og religiøs tilhørighet.
Men vi må ikke tro at høyreekstremistene har gitt opp sine forsøk. Breivik inspirerte Tarrant som igjen inspirerte Philip Manshaus i Bærum. Heldigvis lyktes han ikke med å kopiere Tarrants moskémassakre i praksis. Utfordringen vår fremover er ikke bare å forebygge slike angrep, men også å holde vårt immunforsvar intakt slik at terroristene ikke lykkes med sine mål. Det betyr at vi må fortsette å ha diskusjoner og uenigheter om innvandring og islam, men aldri la ekstremistene sette premissene verken for debatten eller forholdene mellom ulike religiøse grupper i samfunnet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
