Foto: Wikimedia Commons
- Medborgerskap i fortid, nåtid og fremtid - 02.03.2015
I gamle dager – det vil si før 1960 – var ikke dette med medborgerskap noe problem, i alle fall ikke for oss som var oppvokst i kongeriket. Vi fikk sertifikat da vi var 18 og stemmerett da vi var 21. Skolegangen besto dessuten av å lese norsk litteratur og synge norske sanger.
Det er i løpet av siste halvt hundre år at medborgerskap er blitt problematisk. Det er mange forhold som har bidratt til dette; økonomisk, politisk og kulturelt er vi blitt ”globaliserte”. Butikkskiltene i byens gater har engelskklingende navn. Det samme gjelder musikktilbudet. I dag kan vi knapt gå i et kjøpesenter uten å måtte høre hese amerikanske sangerinner ljome i høyttalerne. Og så har vi fått innvandringen. Den har økt i omfang, og den har vært gitt skiftende begrunnelser.
Lenge ble utfordringen bagatellisert. Hvem vil flytte til tørre norske tyttebærlier når de kan slå seg ned i fruktbare vindistrikter på sørligere breddegrader, skrev Torolf Elster i det sosialdemokratiske bladet Kontakt på 1950-tallet.
Nykommere blir gjerne satt på prøve for å bevise sin lojalitet med det fellesskapet som vedkommende søker.
Første reaksjon: skepsis
Etter hvert som innvandringa økte i omfang, ble ikke lenger bagatelliseringslinja oppfattet som aktuell. Nå ble det sagt at innvandrerne kom til å akseptere norsk kultur bare det var gått noen år. Deretter ble det sagt at innvandringen alt i alt lønte seg, de bidro til å fylle arbeidsplasser, ikke minst i helsesektoren; dette ville trygge alderdommen vår. Så kom det rapporter om at det bare var en del av innvandrerne som kunne sies å bidra mer til norsk økonomi enn de kostet.
Det var på denne tid begrepene minoritet versus majoritet ble utmeislet. Økningen av innvandrere førte til forklaringer om at de kunne være kulturelt berikende for landet, dessuten var det overgrep å kreve at de ble norske i sinn og skinn. De fikk pass, språkopplæring, bosted og i en viss utstrekning jobbtilbud. Det var nå debatten om medborgerskap ble aktualisert. Hva skulle til for å kalle en innvandrer for norsk? – Statistisk Sentralbyrå ville unngå benevnelsen ”tredje generasjons innvandrer”.
Tidligere var lojalitet med det norsk samfunn knyttet til en del kulturelle kjennetegn. Arne Bergsgård hadde i boka om nasjonalitetens historie i Europa listet opp fem dimensjoner som sentrale for nasjonal identitet og lojalitet:
• Målet eller språket.
• Tro og tilhørighet til landets religiøse tradisjoner.
• Ætt og identifikasjon med foregående og kommende generasjoner.
• Kjærlighet til landet/fedrelandet.
• Samkjensle med en demokratisk politisk historie.
For oss som hadde opplevd krigen, var det ikke vanskelig å akseptere at ikke alle nordmenn skulle regnes som like norske, jfr. Bergsgårds siste punkt.
Tolket som rasisme
Parallelt med økt innvandring økte skepsisen mot en rask og omfattende innvandring av folk fra andre sivilisasjoner. Folk bosatt i Osloområdet kunne i disse opinionsmålingene gi uttrykk for noe mer liberale holdninger. Dette kunne enten utlegges med forklaringer om at storbyfolk var mer åpne og tolerante, eller med forklaringer om at de var mindre nasjonalt orienterte, men desto mer klar over at dersom de uttrykte skepsis mot innvandringen, kunne dette lett tolkes som belegg for rasisme, etnosentrisk provinsialisme og fremmedfiendtlighet eller for nasjonalisme, i nedsettende betydning.
Den amerikanske sosiologen Lincoln Quillian har sett et gjennomgående mønster i holdningen overfor innvandrere. I første fase møtes innvandrerne vanligvis med skepsis. I neste fase, når de fleste har møtt folk med en annen kultur og opplevd at de ikke var så farlige, blir skepsisen erstattet av velvillighet. For så, i en tredje fase, når innvandrerandelen var steget til tjue prosent eller der omkring, blir innvandrerne sett som en kollektiv trussel mot egen arbeidsplass, lokalsamfunn og nasjon. Da erstattes velvilligheten med motvilje.
Ikke fredelig i USA
Apropos Amerika, eller rettere USA. Dette landet har vært framholdt som et erkeeksempel på at ulike folkeslag kan leve fredelig sammen, bare landets lover er tilstrekkelig liberale. Vi som har bodd i USA en tid, har gjerne en annen erfaring. Det er få land der bindestreks-borgere så ofte blir benyttet som i USA. Du er norsk-amerikaner, irsk-amerikaner eller tysk-amerikaner. Uformelt foreligger det trappetrinn for akseptering. Dette gjelder for så vidt alle sosiale systemer: Nykommere blir gjerne satt på prøve for å bevise sin lojalitet med det fellesskapet som vedkommende søker. – Ikke i noe samfunn er det slik at en nykommer bare kan komme, si hei, og så bli fullverdig akseptert, sier Unni Wikan.
Etter mitt kjennskap til forskjellige land er det vanlig å møte innvandrere etter et mønster for trinnvis akseptering. Norge, og kanskje våre naboland, er her unntaket, med sin politikk for full akseptering fra første dag, og der forskjellsbehandling fordømmes som diskriminering.
Ny individualisme
Hva er det mer som er forunderlig med den kulturell omleggingen i Norge? Tradisjonelt har dette vært et godt samfunn der den integrative kulturen og den instrumentelle politikken har latt seg forene. Landets religion besto av en kjerne av troende, mange førstejuledags-kristne og et mindretall av ikke-troende. Alle, eller nesten alle, viste sin lojalitet med kirken, som ble kalt den norske kirke. Landets historie og flagg ble sett på med respekt av praktisk talt alle. At utvikling betydde forbedring, var et tredje element i landets integrative kultur. Så fikk de politiske partier og tidsbestemte kulturformer variere som de ville, så lenge de hadde programmer for å forbedre fedrelandet eller i det minste ikke ødelegge vellykkede tradisjoner.
Det er her mulig å finne mange eksempler på en politisk-kulturell omleggingen, fra å gjøre det tidligere integrative til noe instrumentelt og det tidligere instrumentelle til noe integrativt. Stålsett-utvalgets innstilling er et eksempel. Religion blir her fastslått som noe individuelt betinget og som en menneskerett, men med ett forbehold: Trossamfunn som ikke praktiserer det politisk flertallsvedtaket om likestilling skal nektes statsstøtte.
Høyt spill
Folkestyre, rettsstat og menneskerettigheter er blitt foreslått innarbeidet i det nye forslaget til Grunnlov. Nestlederen i utvalget, Bente Sandvig uttalte til Aftenposten at gode felles verdier kunne forankres på mange vis: Den kristne kunne finne gjenklang i sin tro, mens muslimer og humanister kunne gi tilslutning fra hvert sitt ståsted. – Her ble det ikke tatt høyde for at for eksempel kristne og humanister kunne ha svært ulike verdioppfatninger sammenliknet med muslimer.
Dette er et høyt spill. Menneskerettighetserklæringen kan sies å ha vært konstruert som en vestlig konkurrent til en østlig form for sosialisme ved opptakten til den kalde krigen. Den var rettet mot diktaturer og for individers retter overfor staten. Den sier lite om individenes moralske plikter overfor samfunnet. Her sto intet om økologi. Leder for Global Footprint Network, Mathis Wäckernagel har hevdet, etter analyser av seks tusen typer av data fra FN og annet hold, at naturens bærekraft for lengst er overskredet og at året da overskridelsen skjedde kan settes til 1987. Menneskehetens ”fotavtrykk” på naturen var blitt for stort. – På en slik bakgrunn kunne Menneskerettighetserklæringen av 1948 sies å ha gått ut på dato.
Demokratiets svakheter
Demokrati er visselig bedre enn diktatur. En svakhet ved demokratiene er imidlertid at framtidige generasjoner og naturen ikke har stemmerett. Prinsippene for velferdspolitikken kan det bli vanskelig å realisere i kommende år, om ikke av økonomiske grunner, så på grunn av manglende oppslutning.
Her er det historisk relative gjort til noe overhistorisk og absolutt. De økologiske utfordringene krever mindre konsum, enten ved at hver enkelt borger må konsumere mindre, eller ved at antallet konsumenter begrenses. Det er gode grunner for å vente at dette vil påvirke også det vi kaller medborgerskap i åra som kommer.
Artikkelen ble først publisert av studentmagasinet Socius i 2013 og er gjengitt med vennlig tillatelse. Sigurd Skirbekk er professor emeritus i sosiologi ved UiO. Han har lenge interessert seg for emner som nasjonal identitet, innvandring og kulturanalyse. Han har indisk svigerdatter, som har gitt ham to skjønne barnebarn.
