Foto: Privat
- Etter Husby - 18.06.2013
Skandinaviske land har utviklet verdens beste velferdssamfunn. Vi topper internasjonale indekser om alt fra levekår og likestilling til demokrati og grad av tillit i samfunnet. Fra å være relativt fattige land som folk flyttet fra, har de blitt rike land folk flytter til. Det gjelder spesielt Sverige, som har blitt et av de største innvandringslandene i Vesten. I fjor innvilget svenske myndigheter hele111.000 oppholdstillatelser.Et stabilt samfunn med økende velstand har gitt Sverige selvtillit når det gjelder evne til å integrere store grupper av innvandrere fra fattige og urolige deler av verden.Denne selvtilliten har etter urolighetene i bydelen Husby utenfor Stockholm fått en alvorlig knekk.
Hva gikk galt?
Sverige er naturlig nok særdeles attraktivt for innvandring, men en innvandrer blir ikke automatisk fornøyd og takknemlig etter å ha slått seg ned i drømmelandet. Sinte minoritetsungdommer, som har gått ut i gatene på kvelds- og nattestid for å drive hærverk og øve vold har sjokkert svenskene. Nå spør de seg: Hva gikk galt? Hvorfor har ikke integreringen fungert bedre her?
Målet med samfunnets integreringsprosjekt må henge sammen med velferdsprosjektet, nemlig å forhindre for stor sosial ulikhet og slik unngå sosiale spenninger og konflikter. I dagens flerkulturelle virkelighet snakker vi om å forebygge sosiale ulikheter langs etniske skillelinjer. Sverige blir i disse dager dømt nord og ned for å ha mislykkes på akkurat dette punktet. Strykkarakteren blir angivelig satt av de voldelige minoritetsungdommene i Husby og andre steder.
Sosiale ulikheter og andre strukturelle forhold kan ha skapt grobunn for minoritetsungdommenes utenforskap og sinne mot samfunnet. Jakten på forklaringer må likevel ikke ende i en misforstått forståelse for destruktiv oppførsel. Vi må også snakke om at enkeltmennesker har ansvar for egne handlinger.Og at foreldre må stille krav til barn og unge om hva som er akseptabel oppførsel. Vigjør innvandrerne en bjørnetjeneste hvis vi ikke understreker at de også har et ansvar – og muligheter – til å integrere seg. Integrering er mer enn tilrettelegging fra storsamfunnets side.
Et av verdens beste land å bo i
Vi må heller ikke glemme at Sverige ikke bare er liberal på asylfronten, men også blant landene som ivaretar innvandrere best med tanke på velferdsytelser og rettigheter. Det ville neppe vært mulig dersom Sverige ikke var blant de minst rasistiske og mest tolerante statene i verden. Hva politiets opptreden angår,er svensk politi ikke akkurat kjent for å være brutale.Sverige er uansett enrettstat og eventuelle overgrep begått av politiet må håndteres av respektive statlige organer. I svensk sammenheng er hevn mot politiet og storsamfunnet uakseptabelt.
Selvsagt kunne Sverige sikkert gjort en del ting annerledes, spesielt gjelder det bosettingspolitikken, men ulikhetene i Sverige er tross alt ikke så dramatiske sammenlignet med andre OECD-land selv om det meldes om økende ulikhet. Sverige er fortsatt et av verdens beste land å bo i – også for innvandrere.
Sosial mobilitet er selvsagt viktig, men som i bistandspolitikken, kan vi heller ikke i integreringspolitikken oppnå målene bare gjennom god vilje og milliardsatsing. Noen underliggende faktorer gjør integreringen svært krevende. Det er viktig å være klar over disse.
For det første kommer asylinnvandrere og påfølgende familieinnvandrere i stor grad fra land uten demokratiske tradisjoner. Mange har også lite eller ingen skolegang. Dette påvirker innvandrernes mulighet til å bli en del av det svenske arbeidsmarkedet. Det har også betydning for hvilket utgangspunkt deres barn får sammenlignet med svenske barn fra middelklassefamilier. Statistikk fraArbejdsformidlingen iSverige viser at over 60 prosent av nyankomne har hva de selv kaller”før-gymnasial uddannelse”. Og hvor mange jobber har det svenske arbeidsmarkedet å tilby til denne gruppen? Jo, bare 2,5 prosent ifølge tall fra Eurostat.
For det andre kommer det stadig nye store grupper innvandrere som både er med å belaste det svenske integreringssystemet og samtidig forsinke den naturlige tilpasningsprosessen for innvandrere som allerede er der. 60 prosent av innbyggere i Husby er født i utlandet. 25 prosent er født av innvandrerforeldre. Vi snakker med andre ord om en ny innvandrerbefolkning med relativ liten tilknytning til Sverige.
Individuelt ansvar
Stort frafall fra skolen er blant faktorer som styrker utenforskap, men deter ikke storsamfunnet som skal ha skylden hvis en person ikke fullfører utdannelsen så lenge staten legger til rette for utdanning. Ingen blir en del av den svenske middelklassen over natten – uansett hvor mye ressurser samfunnet måtte bruke på integreringstiltak. Vi kan ikke snakke om integrering uten å erkjenne at det krever vilje og innsats fra minoritetene også. Du kan velge å bruke skolen til å tilegne deg kunnskap som arbeidsmarkedet etterspør eller du kan slutte utdanningen, la frustrasjonen ta overhånd og senere brenne ned skolen. Da er det ikke arbeidsmarkedet, men politiet som er ute etter deg. En slik situasjon forsterker utvilsomt vi og dem-følelsen.
De samme mekanismene som førte til opptøyer i Sverige, kan gjøre seg gjeldende i Norge også. Det er en fordel i Norge at asylsøkere som får opphold blir bosatt i kommuner over hele landet. Der kommer de lettere i kontakt med nordmenn, og der blir de raskere en del av lokalsamfunnet. I Oslo ser vi derimot urovekkende tendenser til segregering og økte forskjeller.Det fins krefter også i Norge som ønsker å forsterke en følelse av utenforskap. En uheldig og tilfeldig situasjon kan være nok til at disse negative tendensene blusser opp og blir til opprør også i norske gater.Vi må derfor være føre-var og fortsette arbeidet som gjør at mennesker fra ulike minoriteter føler at de hører til i det norske samfunnet. Spesielt har foreldre med minoritetsbakgrunn et spesielt ansvar for å forebygge at destruktive krefter lokker deres barn til opptøyer når det ulmer.
Kommentarinnlegget ble opprinnelig publisert 16. juni i Dagsavisens Nye Meninger-seksjon. Gjengitt med tillatelse av forfatteren.
