Foto: Mina B. Ræge
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
– Norge gjennomgår endringer demografisk som vil tvinge frem endringer i den norske mediebransjen, og kildetilfanget. Vi ser tilløp til det allerede, mener hun.
Khan-Østrem var en av de første profilerte journalister med flerkulturell bakgrunn i Norge på 90- og 00-tallet, og har i de siste ti årene jobbet i forlagsbransjen. Hun er påtroppende Oslo-kommentator i Aftenposten og tidligere høgskolelektor i journalistikk.
– Signalene jeg ser er at vi har fått frem flere relevante kilder og flere offentlige stemmer under en stor sekkebetegnelse som “innvandrere”. Vi har alt fra folk som Ap-politikere som Kamzy og Sarah Gaulin til samfunnskommentatoren Mohamed Abdi. Hadia Tajik var statsråd i forrige rødgrønn regjering, og Abid Q. Raja er kulturminister i den sittende, vi kan se innvandrere som kilder og skribenter i saker om blant annet finans, arkitektur, dans, film, medisin. Her skjer det endringer, sier Khan.
Innvandrere oftere sitert
IMDi har gitt Retriever i oppgave å undersøke innvandreres representasjon i mediene. Hovedformålet med analysen er å undersøke hvordan norske medier omtaler innvandring og integrering, og i hvilken grad personer med innvandrerbakgrunn kommer til orde.
Utvalgte medier inkluderer papirutgavene av riksmediene VG, Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen og Vårt Land, samt nettutgavene Aftenposten.no, Db.no, Nettavisen, NRK.no, VG.no, Dn.no og Dagsavisen.no.
Funnene i IMDI-rapporten viser at personer med innvandrerbakgrunn oftere kommer til orde i 2020, mens omtalen av innvandring og integrering totalt sett går tilbake sammenlignet med 2017.
Forskjellen i andelen innvandrere i befolkningen og andelen innvandrere representert som navngitte kilder er stor (16,8 prosent fra land utenfor Norden mot tre prosent). Til tross for at andelenkilder med innvandrerbakgrunn øker er det derfor fortsatt belegg for å si at innvandrere er underrepresentert i norske medier, ifølge rapporten.
Lavere eller økende synlighet?
I 2014 og 2017 var en av hovedkonklusjonene i Retrievers analyserat representasjonen av personer med innvandrerbakgrunn stadig blir lavere i norske medier. Konklusjonen bygger på at innvandrerandelen i befolkningen stiger år for år, mens representasjonen i mediene har vært konstant.
I 2020 viser tall fra SSB at andelen personer med innvandrerbakgrunn i Norge utgjør 18,2 prosent av befolkningen. Når innvandrere fra Norden ekskluderes er andelen 16,8 prosent. I 2017 var denne andelen, ekskludert innvandrere fra Norden, 15,3 prosent. Samtidig som andelenpersoner med innvandrerbakgrunn i befolkningenaltså øker med 1,5 prosentpoeng, øker andelen kilder med innvandrerbakgrunn kun med ett.
Tallene for 2020 viser at personer med innvandrerbakgrunn får spalteplass, eller blir brukt som intervjuobjekter i tre prosent av alle artikler fra 2020.
– For første gang på elleve år ser vi at tallet øker. Andelen har stått stille på to prosent gjennom fire tidligere analyser (2009, 2011, 2014 og 2017). Samtidig vet vi at innvandrerbefolkningen i Norge øker for hvert år. I dette perspektivet er underrepresentasjonen i mediene stadig et faktum, skriver IMDi.
Khan Østrem ser det som et lite fremskritt at kildebruken øker.
– Vi skulle gjerne hatt atskillig flere, men selv en liten økning er jo positivt. Men la
oss håpe at dette ikke er et blaff på grunn av den internasjonale offentligheten.
Skepsis og omtale
Undersøkelsen finner at 2020 skiller seg fra tidligere år gjennom et betydelig sterkere søkelys på rasisme og diskriminering.
Undersøkelsen finner også at overrepresentasjonen av koronasmitte blant personer med innvandrerbakgrunn er blant de tema som omtales mest i 2020. Retriever finner her en tendens til at personer med innvandrerbakgrunn oftere kommer til orde i omtale av korona, sammenlignet med andre temaer de har kartlagt.
– Kan underrepresentasjon som kilder ha noe å gjøre med at mange i innvandrermiljøer har et tillitsproblem med pressen?
– Her tenker jeg vi må være forsiktige med å generalisere. Jeg tror det kan handle om hvilke emner journalistene dekker. Her handler det om hvilke fortellinger som dominerer i media fra før. Jeg kan forstå at unge fra Oslos østkant kan være skeptiske til en journalist hvis alt som skrives om dem er negativt. Mens personer fra land med liten ytringsfrihet kan være engstelige for konsekvensene av uttalelsene sine, her er bildet komplekst.
Hun ser dette også som en generasjonspreget utfordring.
– Førstegenerasjonen kom til Norge for å etablere seg, og har gjerne fortsatt sterke
bånd til fødelandet, og kan være preget av en viss tilbakeholdenhet. Etterkommerne er jo norske, og vil følgelig få et helt annet forhold til medier og samfunnsdebatt grunnet utdanningsnivå, sier hun.
Rasismedebatt med mangfold
I 2020 var omtalen av rasisme sterkt preget av drapet på George Floyd, og de påfølgende protestene i USA og andre land i Vesten.
– Dette funnet var ikke overraskende. Systemisk rasisme har vært omtalt tidligere, men ikke i samme grad. Vi så en fremvekst av mange nye engasjerte stemmer under Black Lives Matter-protestene, og diskusjonene rundt avkoloniseringsdebatten, samt om identitetspolitikk.
For henne finnes det likhetstrekk mellom rasismedebatten, og temaer som innvandring og integrering, og omtale og kildebruk.
– Samfunnsdebatten er blitt enda mer fragmentert og mangfoldig. Frontene har endret seg, og det finnes ulike fraksjoner, selv blant innvandrere, som nå er langt mer heterogene. Vi har klasseforskjeller blant innvandrere, det i seg selv har stor betydning. Det er ikke bare en eller to grupper som dominerer offentligheten slik som for 10, 15 år siden. Vi ser det under pandemien, vi snakker ikke bare om smitten på Oslo østkant med en stor andel ikke-vestlig innvandring, men også når man trekker frem smitten med utenlandsk arbeidskraft.
Nevner etnisitet i færre saker
Ifølge rapporten ser mediene ser ut til å stadig sjeldnere opplyse om nasjonal opprinnelse i tilfeller hvor personer med innvandrerbakgrunn kommer til orde som intervjuobjekter. For mens 17 prosent av artiklene fra 2020 opplyser om bakgrunn eller opphav, var tilsvarende andel i 2017 på 22 prosent.
Gjennomgangen viser atdet oftest opplyses ominnvandreres bakgrunn i artikler som omhandler kriminalitet, ifølge tallene.
– Selv ser jeg lite poeng i å nevne bakgrunn i kriminalitetsjournalistikk, med mindre det har svært stor betydning. Jeg erindrer at denne problematikken har vært mye oppe til diskusjon i redaksjonene. Jeg holdt et foredrag om dette på SKUP på 1990-tallet, der vektleggingen på etnisk bakgrunn var i overkant, og møtte mye motstand. Det er noe bedre nå.
– Ser du for deg at bakgrunn kan bli sekundært, uansett sakstype?
– Ja, det håper jeg. Etter hvert som de yngre innvandrergenerasjonene ser mer på seg selv som norske, er det lite hensiktsmessig å nevne bakgrunn. Ungdommer som er født og oppvokst i Oslo er Oslo-kids. Selv om mamma og pappa er innvandrere.
Opinionsledere utenfor feltet
Khan-Østrem ser også en annen utvikling på gang, som går ut på at spesialist-kilder og journalister med innvandrerbakgrunn kan bli opinionsledere på felter utover de vanlige innvandringsrelaterte emner.
– Innvandringsbakgrunn kan gi deg spesialkompetanse, men trenger ikke være avgjørende. Jeg ser det som viktig at folk kan stå fritt, og skrive og mene om ulike temaer.
Her kan vi ikke ha faglige tvangstrøyer, understreker hun.
– Får vi flere med etnisk minoritetsbakgrunn inn i journalistikken vil man uansett oppleve at redaksjonene får en annen type journalistisk kompetanse, og nye innfallsvinkler som kan gi journalistbransjen nye impulser. Hvis man selv ikke vil skrive eller mene noe om innvandring, kan journalister med innvandringsbakgrunn uansett bidra med et større kildenettverk og kunnskap. Redaksjonene kan ikke holde journalister med innvandrerbakgrunn som gisler. En god redaksjon bør ha solid global kompetanse uansett.
Flere i kreative yrker
Grupper som norsk-pakistanere og norsk-indere har tradisjonelt valgt yrker som lege og advokat. Nå ser også Khan-Østrem at det er holdningsendringer internt i miljøene.
– Flere unge velger utifra egne interesser fremfor familiens valg, noe som gjør at flere vil velge utdanning til kreative yrker som journalistikk.
– Tror du flere journalister med innvandringsbakgrunn vil gi flere kilder med samme bakgrunn?
– Selv vil jeg være optimist. Jeg ser en ny bevissthet om inkludering i stadig flere redaksjoner. Når stadig flere også velger journalistikk som karriere så vil dette gi positive utslag. Når alt kommer til alt handler journalistfaget om å kunne ta kontakt med de vi ikke kjenner for å lære mer, og om være åpen for ulike typer folk. Redaksjonene må gjenspeile befolkningen. For sin egen del.
