Jeg er evig takknemlig for at Ivar og Lars ga meg sjansen til å prøve meg i Romerikes blad. De hadde et hjerte av gull.
Foto: Romerikes Blad
Rollemodeller og representasjon er viktig, skriver Noman Mubashir i dette innlegget. 
Noman Mubashir
Latest posts by Noman Mubashir (see all)

Jeg var bare 15 år da jeg begynte å gå med avisa i nabolaget. I all slags vær. -20C og +20C. Lønna var 1800 kroner i måneden. Hver gang jeg rev av plasten på bunken av dagsferske aviser, så jeg drømmende på forsiden, pustet inn lukta av trykksverte og tenkte: En dag håper jeg inderlig at jeg kan skrive i Romerikes Blad.

Tre år gikk. Jeg fortsatte å drømme mens jeg satt på min gamle grønne kombisykkel. For jeg var fast bestemt på å bli journalist. Ikke lege eller advokat. Men hvordan?, tenkte jeg ofte.

Jeg var tenåring lenge før sosiale medier gjorde en hel generasjon ungdommer til sminkekjendiser og YouTube-sensations over natta. Jeg kom heller ikke inn på Journalisthøgskolen i Oslo. Karakterkravene var skyhøye. Du måtte ha seksere.

Men livets tilfeldigheter ville noe annet. Pappa hadde en kamerat. Ivar Klausen. Han jobbet i Romerikes Blad som journalist. Avisen hadde nylig åpnet er nytt lokalkontor i Lørenskog. På Metro-senteret faktisk. Pappa og storebroren min kom tilfeldigvis i kontakt med Ivar en dag på Metro. Under samtalen fortalte pappa og storebroren min at jeg drømte om å bli journalist.

«Send sønnen din til kontoret vårt», svarte Ivar.

Jeg troppet opp dagen etter. Ung og kjempenervøs. 19 år. Jeg hadde ingen erfaring med å skrive, forklarte jeg forsiktig, men jeg hadde vært avisbud i tre år. I all slags vær kjempet jeg meg gjennom snø og regn for å levere rundt 150 aviser på Nordbyhagen. Sjefen, Lars Lier, så lenge på meg og til slutt sa han: «Du får følge Ivar på jobb noen dager. Så får vi se hva som skjer». Jeg trodde jeg fortsatt drømte!

Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Fulgte nysgjerrig med på alle intervjuene han gjorde, bildene han tok, måten han snakket med folk på, måten han skrev på, alt!

Etter en uke møttes vi igjen. Ivar skulle lage en lite reportasje om at Ahus skulle få sin første café. En typisk lokalsak. Da vi møttes i resepsjonen på Ahus sa Ivar: «Jeg tar tidlig helg. Du gjør intervjuet og jeg tar bildene. Én A4-side. Lever saken på mandag, til Lars.» Jeg holdt på å miste pusten. Jeg? Hvorfor? Men jeg tok meg sammen og tenkte: Dette er en test. Ikke vis svakhet, Noman. Vær sterk og positiv.

«Selvsagt», svarte jeg med masse selvtillit og tok over notatblokka og pennen hans. Hele helgen skrev jeg på den lille reportasjen. Flikket og flikket. Sov dårlig. Så kom mandag. Jeg troppet opp 08.30 sharp på Metro-senteret (over den gamle kinesiske restauranten). Med skjelvende hender ga jeg Lars artikkelen. Han leste gjennom. Hjertet mitt banket kolossalt hardt. Ivar tittet lurt bort på meg fra kaffemaskinen. Lars så opp: «Jeg kunne ikke ha skrevet dette bedre selv. Kjempebra. Du har jobben,» sa han med et smil.

Pappa sa at man alltid må gjøre det lille ekstra på jobben for å bli lagt merke til

Jeg stotret frem et takk og var helt kjørt. Ivar smilte igjen. Jeg jobbet i Romerikes blad i nærmere to år som freelancer og skrev en haug med store og små saker. Mange av sakene var mine egne ideer. Min tredje artikkel ble forsiden på Romerikes blad og handlet om pirattaxinæringen på Strømmen. Jeg jobbet 7 dager i uka. Også på julaften. Kom før alle andre, hentet posten, la frem nye aviser på bordet og kokte kaffe til kollegene mine. Pappa sa at man alltid må gjøre det lille ekstra på jobben for å bli lagt merke til.

Jeg er evig takknemlig for at Ivar og Lars ga meg sjansen til å prøve meg i Romerikes blad. De hadde et hjerte av gull.

Romerikes Blad ble min første «journalistskole». Jeg var tross alt 19 år, så ut som om jeg var 15, avisas første flerkulturelle journalist med null journalisterfaring og som gikk ut fra videregående skole med 3 i bokmål og nynorsk.

Etter Romerikes Blad gikk turen til Forsvarets Forum under førstegangstjenesten, sommervikariat i Dagbladet, journaliststudier i England og deretter i NRK. Jobben i NRK fikk jeg også ved en tilfeldighet. En god og omtenksom kollega, Bente Wallander i Romerikes Blad, tipset meg om at NRK skulle starte opp et nytt flerkulturelt program, Migrapolis, og var på jakt etter unge reportere med flerkulturell bakgrunn.

På den tiden studerte jeg i England. Migrapolis hørtes veldig spennende ut og allerede den gang brant jeg for å få frem flere nye flerkulturelle stemmer og historier. Jeg sendte inn en søknad og ble intervjuet på telefon. En av spørsmålene var: «Ville du hatt problemer med å intervjue Carl I. Hagen?» «Jeg vil gjerne intervjue Carl I Hagen», svarte jeg.

Takk og pris fikk jeg prøve meg i NRK. Etterhvert fikk jeg fast jobb og ble den første nyhetsoppleseren med utenlandsk bakgrunn i NRK Østlandssendingen. Det var stort! Den gang forstod jeg ikke rekkevidden. Jeg var 24. Men når så mange av dagens store flerkulturelle profiler (Hadia Tajik, Yousef Hadaoui, Rima Iraki, osv) forteller at å se meg på TV var en kjempeinspirasjon, forstod jeg hvor viktig rollemodeller er og ikke minst representasjon.

Vi har akkurat feiret 1. mai. Arbeidernes dag. Jeg er evig takknemlig overfor Lars, Ivar, Bente og alle andre som trodde på meg og ga meg sjansen. Jeg er takknemlig for at jeg har jobb under pandemien. Jeg er rett og slett takknemlig for livet, har jeg ofte tenkt på under ramadan.

Slutt aldri å drømme. Stå alltid på. Slutt aldri å være takknemlig.

Denne teksten ble første gang publisert på Noman Mubashirs Facebook-side, og publiserers i Utrop etter avtale med skribenten. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER