Foto: Unicef
FARHAN SHAH SHAHRAM SHAYGANI
Erfaringene fra nazistenes brutale folkemord på europeiske jøder før og under andre verdenskrig skjedde med en overbevisning som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Vi stiller oss undrende til hvordan det for et så dypt traumatisert folkeslag, er mulig å utøve så mye maktmisbruk og undertrykkelse overfor uskyldige palestinere. Hva slags mekanismer gjør seg gjeldende i denne intrikate og voldelige konflikten?
Kollektiv projisering
Vi mener at det er noen komplekse psykologiske prosesser av vesentlig betydning, som opprettholder og endog forsterker den negative spiralen vi er vitne til i Jerusalem og på Gazastripen. Især staten Israels militære maktmisbruk overfor det palestinske folk.
Med inspirasjon fra psykoanalytikeren Melanie Klein, anvender vi begrepet projektive identifikasjoner her. Projeksjoner innebærer at det vanskelige og ubehagelige i oss, som ikke er bearbeidet psykologisk, avspaltes og projiseres på de andre. Med identifikasjon vil den andre parten, som har vært et mål for projeksjonen, bli presset inn i en bestemt rolle.
Dette er prosesser der man overfører egne fortrengte tanker, behov og følelser på andre. Det sentrale med projektiv identifikasjon er at noe rått, ofte svært destruktivt, projiseres på og identifiseres av den andre. Råheten av den opplevelsen hos den som har vært gjenstand for projeksjonen, kan være så enormt at refleksjon og tenkning ofte blir svekket som en psykologisk funksjon.
Den som er offer for projeksjonen, går ofte over til forhastede reaksjonsformer for å kvitte seg med det som er projisert i seg. De jødiske folket har opplevd krenkelser og alvorlige traumer. Kan det hende at disse ekstreme smerteopplevelsene nå projiseres på det palestinske folket? Kan det være slik at det palestinske folk nå er blitt målskiven for overveldende projeksjoner, identifiserer seg med dem og projiserer dem tilbake på Israel? Kan det være at konflikten som utarter seg handler om en spiral av kollektiv projisering?
Smerten transporteres videre
Filosof Arne Johan Vetlesen skriver om fysisk og psykisk smerte som et fenomen mennesker streber etter å eliminere fra egne liv. En måte å prøve å få bukt med smerten på, er det Vetlesen kaller for transport. Transport av smerte impliserer å overføre den videre til andre mennesker, som også evner, på grunn av fellesmenneskelig sårbarhet, å erfare smerte på lik linje med de som transporterer smerten.
Det er hevet over all tvil at det er snakk om en asymmetrisk maktrelasjon, som munner i Israels stadige brudd på folkeretten og menneskerettighetene.
Transport av smerte kan utføres på ulike måter og på ulike nivåer. Det kan skje gjennom fysisk og psykisk vold, og gjennom overindividuelle størrelser og strukturer, legitimert gjennom ideologiske referanser, symboler, verdensbilder og narrativer, hvor det egne konstitueres gjennom å bekjempe de fiendtlige andre. På denne måten forflyttes smerten videre.
Israel må forsone seg med egen historie
Om det reiser seg noen Fugl Føniks av asken, håper vi at det blir en fornyet forpliktelse på det moderne menneskerettighetssystemet og resolusjoner under FN som normgiver og legitimeringsgrunnlag for verdens stater.
Vi mener at Israel har et særskilt ansvar for å stoppe denne spiralen av projektive identifikasjoner. Det er hevet over all tvil at det er snakk om en asymmetrisk maktrelasjon, som munner i Israels stadige brudd på folkeretten og menneskerettighetene. Vi kan ikke snakke om reell frihet gjennom å underkjenne maktperspektivet. Med makt følger ansvar fordi det handler om å påvirke menneskeliv, på godt og vondt.
Den Italienske humanisten og filosofen Giovanni Pico della Mirandola spør i sin tale Om menneskets verdighet (1486) hva som gjør mennesket unikt. Pico forfekter blant annet at mennesket ikke har en entydig og bestemt essens i seg som på deterministisk vis styrer det. Vi holdes ikke tilbake av noen uovervinnelige skranker, men skal selv skape oss selv overensstemmelse med vår frihet.
Selve kjernen i Picos tale dreier seg om at mennesket har et mangfold av muligheter til å realisere seg selv. Både som individ og i fellesskap. Både som et høyerestående eller et laverestående vesen. Det er mennesket som later til å pendle mellom engelen og udyret, mellom det gode og det destruktive.
Om Israel virkelig ønsker fred med palestinere og verdenssamfunnet, må denne destruktive spiralen stoppes. Israel er nødt til å forsone seg med seg selv innad, med sin egen kollektive historie, kollektive traumer og smerter før de kan forsone seg utad. For å ta ansvar for fremtiden, er en nødt til å vedkjenne seg ansvar for sin fortid.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
