Foto: Eirik Helland Urke/Creative Commons
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Nyhetene den siste tiden om unge norske statsborgere som drar ut av landet for å kjempe i irregulær utenlandsk militærtjeneste (les: jihadisme) i land som Libya og Syria skremmer vårt samfunn.
Norge anno 2013 er ikke det samme som tjue, tredve eller femti år siden. Nykommere fra alle verdenshjørner har endret Norge på alle måter. Nye impulser, nye verdier og nye utfordringer. En muslim trenger ikke å komme fra Lahore, han (eller hun) kan likegodt se heilnorsk ut, og ha konvertert. Stadig flere polske arbeidsinnvandrere gjør at den katolske kirken i Norge får helt andre problemstillinger å ta tak i enn å bare fylle opp kirkebyggene hver søndag.
Intolerant fortid
Norge vil aldri bli som før, sies det. Likevel finnes de som vil tilbake til den tid. Til et samfunn hvor aksepten for å være annerledes var lik null. Til et samfunn hvor å kalle noen “neger” var helt normalt. Til et samfunn hvor kvinnene var fødemaskiner og ellers holdt til på kjøkkenet. Og dem som vil ha dette samfunnet, finner vi både blant etnisk norske (les: Breivik) og blant nykommere (les: Profetens Ummah). Én har allerede begått sine ugjerninger og soner sin straff.
Tonen i sikkerhetsdebatten har de siste årene vært at vi trenger mer kontroll, vi har vært for naive og dårlig forberedet. Det kan være mye sant i det, men vi trenger ikke å miste den særegne åpenheten og uhøytideligheten som preget Norge, mer fokus på sikkerhet til tross. Å kunne møte en forhenværende likestillingsminister på kolonialbutikken på Sagene og kunne slå av en prat med henne (mens hun var i posten), uten vakter, er noe av det jeg liker med dette landet. I andre land er dette et privilegium. Og det er viktig at myndighetene dette angår, sørger for at dette særnorske fenomenet ikke går tapt, selv når man skal utforme fremtidige lover mot terrorvirksomhet.
Forebygging funker
I vårt redaksjonelle arbeide er dette et tema som drøftes og skrives om. Som Norges fremste nisjeavis på flerkulturfeltet er dette noe vi gjerne skulle vært foruten. Likevel, radikaliseringen blant unge, og at mange har vendt det norske samfunnet ryggen, er et faktum, og som avis kan vi ikke lukke øynene.
Også de som nå har adgang til maktens kontorer, må være sitt ansvar bevisst. Hvis denne påtroppende regjeringen vil føre en ny “sikringspolitikk” så må den være forebyggende. Vi må hindre nye søstre som drar til Syria-jihad, vi må hindre nye Arfan Batti'er og Breivik'er. Er det noe ekstremister fra alle leirer får vann i munnen av, så er det å hausse opp til konflikt i fredlige samfunn som vårt.
Overmoden satsing
Signalene sålangt er gode. Justisministeren søker tverretatlig samarbeid, og tettere kontakt med PST. Statsministeren har ansatt et lysende norsk-pakistansk hode som kommer til å bidra med mye nytt og godt. Tiden for å ta tak i dette har vært overmoden. Målet skal ikke være et angiverisamfunn, men et hvor man tar vare på hverandre, som justisministeren har uttalt.
Et 22. juli er et for mye. Med det i bakhode har jeg full forståelse for at våre folkevalgte har et økt beskyttelsesfokus. Samfunnsutviklingen, genrelt sett, fører til bekymring, men kan også inspirere til handlekraft.
Jeg håper på denne positive handlekraften, i demokratiets og åpenhetens tegn, skal vinne frem. Vi kan ikke tillate oss å overlate de kommende generasjonene et samfunn som tapte seg selv fordi man ikke tok til motmæle mot ekstreme krefter. Og før det var for sent.
