Foto: UN
Rasisme mot østasiater startet er ikke noe nytt som har oppstått av koronapandemien. Den går langt tilbake i tid.
En kvinne de vil ha makt over
Da jeg først opplevde rasisme, var jeg bare omtrent syv eller åtte år gammel. Jeg var vitne til at foreldrene mine ble slått foran meg, på vårt kinesiske gatekjøkken i England. Da jeg først opplevde rasisme i Norge, var jeg 21 år. Jeg ventet på en T-banestasjon etter å ha blitt med min norske klassekamerat hjem fordi hun følte seg uvel den dagen.
Så spoler vi en del år frem i tid – jeg er 34 år, det siste møtet mitt med rasisme skjedde i påskeferien med datteren min, i en ARK-bokhandel. Jeg trodde egentlig ikke at jeg ville bli så opprørt som jeg var, for dette hadde jo skjedd med meg så mange ganger før i løpet av livet mitt. Jeg har jo lært å heise på skuldrene av det og fortsette. Styrke mine mentale muskler for å heve meg over hva rasister vil at jeg skal bli – en stille, sint asiatisk kvinne. En kvinne de har makt over.
Fra andre til førstegenerasjons innvandrer
Jeg er født og oppvokst i Bristol, England. Du har sikkert hørt om Bristol, blant annet da nyheten om innbyggerne som rullet en slavehandlerstatue ned til elven gikk viral over hele verden.
Foreldrene mine er fra Hong Kong, og jeg ble andregenerasjons innvandrer i Storbritannia, og for 10 år siden ble jeg førstegenerasjons innvandrer i Norge. Med de to identitetene har jeg en dypere forståelse av hva det vil si å være innvandrer. Som førstegenerasjons innvandrer blir selvfølelsen min sakte fliset vekk – utdannelsen min hadde ingen betydning, mitt harde arbeid med å lære norsk var aldri nok, og det er så lett for nordmenn å se ned og fortelle meg at jeg ikke er bra nok som mor.
Narrativet om kinesisk utseende mennesker som virusbærere
I hele Storbritannia og USA leser jeg stadig nyheter på min Facebooks nyhetsfeed om at folk som ser ut som meg blir slått og drept på gata fordi politikere og media har fokusert på kinesere som skyldige i hvordan koronaviruspandemien startet.
Dette kjente jeg blant annet da datteren min viste meg en video fra NRK som forklarte at koronavirus kom fra en kinesisk mann som spiste en flaggermus. Jeg ble sint og bekymret. Jeg forklarte datteren min hvorfor dette narrativet er farlig. Mange mennesker med kinesisk utseende rundt om i verden blir skadet på grunn av dette narrativet. At kinesisk utseende mennesker som meg er «et problem» og «koronavirus-bærere». Derfor ble #stopasianhate-bevegelsen startet.
Rasismens ødeleggende konsekvenser
Rasisme i alle sine manifestasjoner – fysisk, verbalt og subtilt, er ikke nytt for meg. Problemet er hvor mye av det som blir anerkjent av mennesker i samfunnet og mennesker mennesker med makten. Det er ikke bare minoritetenes oppgave å kjempe mot og øke bevisstheten rundt rasismen – den må håndteres kollektivt av hele det norske samfunnet.
Det er skuffende å lese at Erna Solberg ikke ønsket å bruke begrepet «strukturell rasisme» ettersom hun hevdet at ingen vil forstå det. Men vi forstår det. Mange BIPOC-ere [‘Black, Indigenous and People of Color’] som bor i Norge forstår det, og det er på tide at absolutt alle lærer noe om det.
Som førstegenerasjons innvandrer blir selvfølelsen min sakte fliset vekk
Rasisme er innebygd i selve stoffet i det norske samfunnet og kan ikke benektes, og det kan gi ødeleggende konsekvenser for sysselsetting, boligsituasjon, helsetjenester, rettssaker, utdanning, deltakelse i demokratiske prosesser og finansielle tjenester.
Psykisk helse påvirket
Mange vitenskapelige rapporter har allerede vist en sammenheng mellom rasismens ofre og psykiske problemer. Professor David R. Williams, professor i folkehelse ved Harvard-universitetet, har brukt et kvart århundre på å undersøke virkningen av rasisme på helsen til fargede mennesker over hele verden. Han avslørte i et intervju med CBS News at rasisme kan drepe.
Williams opprettet Everyday Discrimination Scale som forutsier blodtrykk, diabetes, hjerte- og karsykdommer og dårligere mental helse. Hans forskning har også avdekket at svarte amerikanere fikk dårligere helsehjelp. Det spiller ingen rolle om de svarte amerikanerne er rike og utdannede, rasisme kan fortsatt skade dem.
I Norge har en 2016-studie vist at 27% av 4294 innvandrere i alderen 16 til 66 år fra 12 forskjellige land, som opplevde diskriminering, ble funnet å ha vært rammet av psykiske problemer.
Dine negative tanker om minoriteter – opp til vurdering
Rasisme har vært den tause pistolen i Norge i altfor lang tid, og det kan vi ikke ignorerer. Den er et systemisk og psykologisk overgrep som blir videreført av makthavere. Det tar en landsby å oppdra et barn, og det kan ta en landsby å misbruke et barn. Jeg var barn da jeg først opplevde rasisme, og traumene jeg bar akkumulerte med mer traumer opp gjennom årene, og det stoppet heller ikke da jeg krysset grensene til Norge.
Når stopper dette? Hvis dødsfallene til Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, Benjamin Labaran Hermansen, Eugene Ejike Obiora, Nawas Mohammed, Ali Ghazanfar Shah og Arve Beheim Karlsen ikke betyr noe, hva betyr egentlig noe?
Jeg bør også merke meg at rasismen jeg opplevde ikke bare kommer fra hvite briter og nordmenn, men også fra minoriteter. Rasisme kan komme fra hvem som helst. Vi har alle en viss grad av ubevisst partiskhet i oss, og den bør vi være oppmerksomme på. Fjern egoet og stoltheten din, og begynn å plukk fra hverandre de negative tankene du har om minoriteter.
Vi må være målrettede
Med stortingsvalget i september, håper jeg å se at norske stemmeberettigede borgere forstår dette – du: lærer, advokat, lege, sykepleier, NAV-arbeider, butikkassistent, student, politiker, innvandringsoffiser og andre: Hvis du ikke forstår din ubevisste partiskhet nå, risikerer du å skade meg, datteren min og mange andre; og du risikerer å bli selve grunnen til at tillit ikke kan bygges mellom mennesker og kulturer i Norge.
For meg er alle som har lukket øynene for rasisme medskyldige i hatkriminalitet. Hvis rasisme skal bekjempes, må rasisme tas alvorlig – av absolutt alle. Vi kan snakke om fordelene med DEI [Diversity, Equity and Inclusion] for evig fremtid, og vi kan skrive utallige handlingsplaner mot rasisme og diskriminering av etnisitet og religion. Men det hele kan være meningsløst.
Bare kontinuerlige, målrettede handlinger som kan måles og forbedres, kan takle det psykologiske overgrepet som rasismen er
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
