- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Hjemsendelser, selektive kriminalitetstiltak og verdikrav. Nå nylig ville Socialdemokratiet flytte asylprosessen til et afrikansk land, et forslag som har høstet sterk kritikk.
Skulle forslaget vedtas, kan Danmark i praksis komme til å ta imot null flyktninger i fremtiden. Ifølge Jyllands-Posten er Tunisia, Etiopia, Egypt og Rwanda land som regjeringen har forhandlet med og som blir sett på som mulige vertsland for mottak for personer fra andre land og statsløse som vil til landet.
Fra flere hold beskrives politikken som en av de strengeste på EU-nivå. Utviklingen kan sees som mangeårig, og følger fra den tidligere konservative regjeringen. Så hvordan kom danskene seg dit?
En artikkel i Agenda Magasin, som lenge har fulgt den danske innvandrinsgsmodellen, viser til noen årsaker:
Ved å innta en strengere holdning til innvandring, nøytraliserte danske S et spørsmål som hadde bidratt til å sikre partiene på høyresiden regjeringsmakten i tre av fire valg før valget i 2019. Med Socialdemokratiets retningsskifte ble høyresidens eierskap til innvandringssaken svekket, og saken ble mindre av en kampplass som avgjør valg. I en tid med økonomisk vekst og lav arbeidsledighet kunne S og partiets allierte løfte spørsmål som velferdstjenester, likestilling og sosial rettferdighet og klima til toppen av dagsordenen.
Eksepsjonelle danske forhold
Kombinasjonen av sterk høyredreining på asyl/innvandring og vesntredreining på sysselsetting, velferd og miljøpolitikk har gitt danske sosialdemokrater en sterk velgerbase.
I et temaintervju i Utrop viser forfatteren Magnus Marsdal videre til fenomenet “særdansk posisjon”:
Sosialdemokratiet i Danmark legger seg til høyre for alle europeiske stater når regjeringen nå vil sende flyktninger tilbake til Syria. Dette skjer etter at Sosialdemokratiet begynte å bygge sin politikk på fokus-gruppe-samtaler med velgerne til det fremmedfiendtlige Dansk Folkeparti. Det er interessant at flere nå framhever den danske regjeringen som et forbilde for Arbeiderpartiet i Norge. Jeg synes det danske eksperimentet ser mer ut som et eksempel til skrekk og advarsel.
Videre i intervjuet tar han opp problematikken rundt venstresidens ubehag rundt innvandringspolitkkens problematiske sider. Et viktig poeng, siden dette handler faktisk om at moderate venstrepolitiske krefter kan miste stemmer.
Flere forhold i Danmark la grunnlaget for den eksepsjonelle situasjonen landet nå opplever. Gjengkriminaliteten har herjet langt verre enn i Norge, og islamistiske grupper som Hizb-Ur-Tahir hadde en periode stor oppslutning blant unge muslimske “nydansker”, spesielt under karikaturstriden, som jo startet med en tegning i en dansk avis, og som førte til et hatbølge mot Danmark i store deler av den majoritetsmuslimske verden.
Her hjemme beklaget Jonas Gahr Støre, den gang utenriksminister, gjenpubliseringen av karikaturene, i et norsk magasin. I Danmark vendte offentligheten og majoriteten ryggen til alt som minnet om multikulturell politikk. Høyreradikale Dansk Folkeparti fikk innflytelse som fremdeles preger dagens situasjon. Listhaugs daværende kollega, Inger Støjberg fra Venstre, ble først nylig avsatt med trussel om riksrett, for en ulovlig instruks i 2016 som skilte alle asylpar, der den ene part er under 18 år.
Samtidig går det en linje fra Støjberg til landets nåværende innvandringsminister, Mattias Tesfaye, som selv har etiopisk innvandringsbakgrunn, er sosialdemokrat og har fremforhandlet de kontroversielle asylavtalene med de afrikanske landene.
Listhaugs omfavnelse, venstresidens valg
Her hjemme er det først og fremst Frp-leder Sylvi Listhaug som har omfavnet den danske linjen. Hun reiste til Danmark på “kurs” og var en sterk støttespiller av den tidligere integreringsministeren Inger Støjberg, da hun selv hadde samme post i Norge
Enkelte i Ap og Sp ser en viss forståelse, men fortsatt er det for lite oppslutning til at man helt tør å gå for en norsk-oversettelse av modellen. For et par år siden fikk Masoud Ghahrakhani kraftige reaksjoner på sosiale medier etter å kommet med småkontroversielle innspill som liknet litt på dansk innvandringspolitikk.
Norge er i en ganske annen situasjon. Spesielt nå som et mer globalt rettet og minoritetsvennlig Oslo Ap har fått sterk medvind. Samtidig er det fristende å holde på gamle og kapre nye velgere ved å utføre strammere innvandringspolitikk, ikke minst med tanke på å holde Frp unna hjertesaken sin.
Inntil videre vil norsk innvandringspolitikk fortsette å ta avstand fra den danske linjen, selv etter å ha adoptert visse deler av den. Velferdssjåvisnismen er ikke like fremtredende i Norge, og innvandrerbefolkningen virker å være langt mer integrert. Innvandringsdebatten er også langt mindre polarisert og harmonisk.
For det handler ikke om skrekk og advarsel, men om forholdene som fremtvinger realpolitiske grep som danskene som har foretatt, og som vi i Norge har klart å unngå.