Foto: Aaron Holloway-Nahum
Den norske samfunnsdebatten har fått mye oppmerksomhet i Sverige og fra svensker den siste tiden. Vi har hatt Kardemomme-debatten, da teaterregissør Sofia Jupither karateriserte Thorbjørn Egners bok som skadelig for den oppvoksende generasjonen, fascisme-debatten, da journalist Henrik Arnstad kategoriserte Frp som nær fascistisk, NRK-debatten, da NRK redigerte bort kritikk av Frp og Høyre fra en Skavlan-sending, og nå sist Ehsan Fadakars svingslag mot Norge, nordmenn, samfunnsklimaet, norsk ungdom, SV og mye annet i en kort, men sviende kommentar i Aftonbladet.
Ehsan har klart kunststykket å engasjere store deler av norsk offentlighet og startet en regelrett ordkrig mellom nabolandene.
Hvor mye er det i Fadakars kritikk? Det er ved første gjennomlesning vanskelig å få tak på hvor substansiell kritikken hans er, for Fadakar sparker i mange retninger i sin kommentarartikkel. Overordnet kan det se ut som hans bekymring handler om at nordmenn ikke evner å se seg selv utenfra. Vi har lommeboka full av oljepenger, men klager over noen få fattige fra Romania. Vi har et parti i regjering der den nåværende lederen (og finansministeren) har advart mot “snikislamisering” og en sentral politiker på partiets høyre fløy har hevdet at flerkultur vil rive landet i filler, men vi nekter for at vi lider av frykt for det fremmede.
Noe av forklaringen kan nok ligge i en form for velstandssjåvinisme.
Problemene med Fadakars artikkel er mange. Han skjærer alle nordmenn over én kam, feiltolker politiske utspill fra SV og misforstår antirasismens stilling i norsk politikk. Likevel er det liten tvil om at norsk debatt har dreid seg betydelig de siste 20-30 årene. Vi har blitt langt mer problemorienterte. Og det er mange fallgruver når majoriteten ønsker å kritisere minoritetene, og plutselig ser på dette som et viktig samfunnsoppdrag.
Mye av problemet sett fra Utrops ståsted, handler om kunnskapsløshet både hos vanlige nordmenn og hos dem som deltar i samfunnsdebatten. Svært mange har for eksempel blitt religionseksperter nærmest over natten. Alle slags sosiale problemer, tvilsomme holdninger og undertrykkende praksiser har sin dypeste årsak i religionen, er det stadig flere som synes å mene. Ofte uten at de kan særlig mye om religion. Det er nok å se på debattene vi har hatt om hijab, Muhammed-karikaturer, omskjæring av gutter, halalslakting osv for å forstå hvor skoen trykker. Den vanligste tankefeilen mer eller mindre selvutnevnte religionskritikere gjør, er å trekke ut enkeltstående Bibel- eller Koran-sitater og hevde at dette kan overføres direkte til hva religiøse mennesker måtte mene om politikk og samfunn. En annen vanlig feil er å gjøre de mest fundamentalistiske “talsmenn” man kan finne til representative for hele religionen og alle troende.
Og det er ikke bare islam som får gjennomgå. Overraskende mange nordmenn har også et betent forhold til kristendommen, som de mener er en farlig og reaksjonær kraft som søker å påføre andre meninger mot deres vilje, undertrykke homofile og kvinner, snikinnføre ritualer i skolesammenheng og i det hele tatt skape splid og ufred mellom mennesker.
Eksempelet med misforstått religionskritikk tjener til å illustrere et mer generelt poeng. For å kritisere noe bør man ha et minimum av kunnskap, og i denne debatten: i tillegg ha reflektert over maktforholdet mellom majoritet og minoriteter.
Spørsmålet mange har stilt etter Fadakars utspill, er om Norge er noe verre enn andre europeiske land. Er vi mer rasistiske, mer egostiske, mer villige til å forfølge fattige? Svaret er et betinget ja. På enkelte områder er vi verre, på enkelte områder bedre. Dessverre ser vi at svært mange land i Europa, f eks Nederland, Frankrike, Hellas og Italia er grepet av samme angst som oss. Der vi skiller oss ut, er at vi er så mye bedre stilt enn mange av de andre landene, samtidig som dette ikke har vist seg i mer raushet eller åpenhet de siste årene. Noe av forklaringen kan nok ligge i en form for velstandssjåvinisme. Vi ser at andre land er i krise og føler trusselen fra de fattige horder dypt nede i underbevisstheten der samvittigheten ikke så lett slipper til.
Det vi kanskje likevel er aller dårligst til, er å takle kritikk fra søta bror, slik Fadakar selv har påpekt. Men denne gangen traff kritikken fra den kanten bare delvis.
