Foto: Lars Petter Pettersen
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Fylkesrådslederen i Viken Ap humrer litt på telefonlinjen når hun kaller seg “litt gamlis” som 33-åring. Siden 17-årsalderen har hun vært politisk aktiv i AUF og Arbeiderpartiet.
Selv er hun født på Lørenskog, og vokst opp på Holmlia og Jessheim.
– På Holmlia var alle ungene forskjellige. Vi hadde ulik hudfarge, snakket ulike språk og bodde i ulike familier. Vi hang mye rundt ute, lekte og syklet. Så flyttet vi til Jessheim, da jeg ble 12. Her var det ganske annerledes. Vi hang ikke rundt ute, fordi folk hadde plass til å ha besøk hjemme. De fleste deltok på organiserte fritidsaktiviteter. For meg var dette to fine verdener, selv om de var ulike.
Egentlig tenkte ikke Brenna så mye på at det fantes mennesker som mislikte at folk hadde ulik hudfarge og var mangfoldige, før oppi tenårene. Romerike hadde nemlig en del aktive nynazister.
– For meg var det nesten et sjokk å oppdage at folk kunne hate andre mennesker grunnet hudfarge eller bakgrunn. Jeg hadde jo vokst opp i den “gode tro” om fargeblindhet, og var et Holmlia-barn som så på folk som folk.
Huidtfeldt-møte førte inn i politikk
Brenna sier hun alltid har vært politisk interessert, men det var først etter et møte med Anniken Huitfeldt under valgkampen i 2005 at hun gikk inn i lokallaget i AUF.
– Hvordan var disse første årene i AUF, før 22/7?
– Vi har alltid hatt et utrolig fint miljø! Jeg traff både folk jeg var enig og uenig med. AUF har for meg alltid handlet om å jobbe for å få til et bedre samfunn. Et stort miljø med engasjerte ungdommer som jobbet med politikk, og som ga meg en spennende ungdomstid.
Overlever fra 22/7
Samtidig er Brenna er overlever av terrorangrepet på Utøya 22/7. I 2011 var hun 23 år og
generalsekretær i AUF.
Ti år har satt sine spor, selv om hun prøver etter beste evne å leve et vanlig liv, og ikke la terroren bestemme om hun ville fortsette i politikken.
– For meg var det en klar avgjørelse. Jeg skulle fortsette videre, og ikke la meg kneble. Å vite at jeg kunnet blitt drept for de tingene jeg mener og den politikken jeg ville utforme har gjort meg mer bestemt. Jeg ville fortsette å stå opp for politikken jeg har tro på. Være med på å gjenreise AUF etter alt det som skjedde. Samtidig har det vært et slit til tider. Jeg gikk til psykolog i to år etter terroren, og har også hatt mine tvil om jeg skulle fortsette.
Kaos og avmakt
For henne var 22/7 der og da en opplevelse av kaos og avmakt.
– Mens jeg var på Utøya og opplevde terroren, hadde jeg en følelse av at landet gikk i oppløsning, at det var krig. Jeg satt med en følelse av kaos, og at vi var forlatt. At staten og nasjonen Norge ikke kunne gjøre noe for oss.
I boken Om 22. juli og alle dagene etterpå snakker hun om tiden i etterkant. Ti år etter setter Brenna sammen bruddstykker av minner, hendelser og erfaringer til en historie som stadig må fortelles om igjen.
– For meg var det godt å skrive boka, gjennomgå det jeg hadde opplevd og samle det mellom to permer. Jeg mener det er viktig å dele det jeg har opplevd, fordi det også er en del av det å forstå 22.juli.
– Hvor mye har angrepet preget deg som yrkespolitiker og person?
– Hele livet mitt er på sett og vis preget av 22/7. Samtidig som jeg har det bra, og ikke er veldig redd eller bekymret i dag. Jeg har blitt sikrere med årene om at det å fortsette var den riktige avgjørelsen. Jeg har fortsatt med å leve et liv og stiftet familie.
Et plass i samfunnet
Årene etter angrepet sier Brenna har gitt henne mer tro på viktigheten av god politikk som motvirker utenforskap.
– Folk må føle at de har et plass i samfunnet. Å fremme tillit ser jeg som det viktigste virkemiddelet mot utenforskapet som nærer de ytterliggående holdningene som blant annet førte til det som skjedde 22/7.
Tilhørighet ser hun på som en positiv verdi.
– Et samfunn må alltid sørge for at grupper som føler avmakt og mistillit kan ivaretas. Vi må se på behov og gi konkrete løsninger. Folk må ha verktøy til å kunne leve gode fullverdige liv.
Lettrørt og sosial
Når Brenna ikke jobber med politikk er hun glad i å være sosial med venner og familie.
– Jeg liker også å løpe for å holde meg i form. I sosiale lag liker jeg å ta meg en øl i ny og ne. Så har jeg også en hund og to barn som opptar tiden min.
Hun kaller seg selv for en lettrørt person, spesielt når hun ser folk være gode mot hverandre.
– Jeg kan lett få tårer når jeg ser folk vise hverandre omsorg, og da gledestårer. Når jeg ser urett, og ser at folk blir utsatt for hets, hat og rasisme blir jeg tilsvarende opprørt.
Ser ytringsansvar som viktig
Et stort antall av nåværende og tidligere AUF-ere som overlevde terroren utsettes for netthets. Brenna ser det som viktig at man i Norge har vid ytringsfrihet, men maner også til ytringsansvar.
– I Norge er ytringsfriheten en viktig verdi, og står sterkt. Samtidig er det viktig å huske på at vi må forvalte denne friheten på en måte som gir plass til alle. Vi har store problemer med netthets, spesielt hets som går på etnisitet og kjønn. Folk som blir utsatt for hets opplever dette som en ensom kamp.
Vi må være rause og vise støtte, hevder hun.
– Spesielt er vi nødt til å tenke på hvordan vi ordlegger oss og hvordan vi omtaler hverandre som individer og grupper. Hva ønsker vi som politikere å formidle? Hva kan man som vanlig borger gjøre for å sikre et god ytringsklima? Jeg mener det er viktig at når man er opptatt av ytringsfrihet må man også være opptatt av ytringsansvar. Mine ytringer skal ikke begrense dine. De skal tvert i mot bryne seg på hverandre.
– Nylig uttalte kulturministeren Abid Q. Raja at vi kan gjøre Norge til et rasismefritt land. Kan dette være noe å strekke seg etter?
– Jeg tror ikke det er mulig, eller ønskelig, å forby eller fjerne meninger. Men det er helt klart et mål å ha et samfunn hvor flest mulig møtes uten fordommer, hat eller rasisme. Her har vi en vanskelig balansegang, men vi bør klare å være mest mulig fordomsfrie, og bevare både ytrings- og meningsfriheten.
Gleder seg til valgkamp
Sommeren og høsten blir preget av en viktig valgkamp og Brenna vil gjerne se til at nye krefter overtar etter åtte år med borgerlig styre.
– Å stemme i år blir særlig viktig, og jeg håper at flest mulig bruker stemmeretten. Så håper jeg også at vi kan stemme frem en ny regjering som kan utjevne forskjellene mellom folk. Valgkampen bør også sette et eksempel, hvor vi lytter mer til hverandre og uenighetene, og ikke spiller grupper opp mot hverandre.
Hun ser frem til å kunne reise rundt, og treffe folk.
– Å kunne snakke med velgerne er det som er mest givende som politiker. Å få ris og ros, å kunne diskutere med vanlige folk er noe jeg har savnet det siste halvannet året.
Navn: Tonje Brenna.
Alder: 33.
Stilling: Fylkesrådsleder i Viken Ap. Tidligere generalsekretær i AUF.
Forfatterskap: Aktuell med utgivelsen “Om 22. juli og alle dagene etterpå”
Familie: Samboer og to barn.
Nevn tre positive sider ved deg selv: Blid, arbeidsom og snill.
Nevn tre negative sider ved deg selv: litt for hissig, utålmodig og ringer litt for sjeldent til familie.
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? “Brorskapet” til Anne Bitsch, som omhandler drapet på Benjamin Hermansen.
Hvilke tre personer ville du invitert til middag? Lederen i Viken Innvandrerråd, Bijan Gharahkhani, eldstesøster Camilla som jeg ser for sjelden, og skuespiller Henriette Steenstrup.
